Da Jarle Holseter var sju år, startet marerittet.

– Han var drikkekompisen til pappa, forklarer Holseter når han begynner å fortelle mareritt historien.

Overgriperen var en velkjent skikkelse i lokalsamfunnet. Han eide et lite småbruk i bygda som hadde et utendørs svømmebasseng og det digre huet var fylt med spennende aktiviteter og utstoppede eksotiske dyr.

– Det var jo alltid spennende å være der. Det var ikke vanlig der jeg kommer fra, minnes Holseter om gården.

For barna i bygda ble gården til overgriperen et populært tilholdssted, da den representerte et fristed fylt med spenning og eventyr.

Dessverre var dette stedet også åstedet for overgrepene som skjedde i hemmelighet i flere år.

Dommen

– Hjemme hos oss var det ikke noen grenser, forklarer Holseter.

Foreldrene til Holseter kranglet ofte. Hverdagen var fylt med alkohol og vold. Noen ganger var det mat på bordet, andre ganger ikke. Foreldrene hans stilte sjeldent spørsmål om hvor han var.

– Jeg tror mamma og pappa egentlig bare var glad vi var borte, tenker han.

Holseter minnes at både han, hans bror og flere av barna i bygda overnattet hos overgriperen på gården. Flere sammen eller alene.

Overgrepsmannen til Holseter ble etter vært avslørt etter at en nær kompis av han, som også ble utsatt for overgrep, fortalte det til sin mor.

Etter at sannheten kom ut, ble det fort trommet sammen et møte hjemme hos Holseter.

– Det ble ganske fort bestemt at han måtte anmeldes. Og det gjorde mamma, forteller han.

Holseters overgriper ble dømt for overgrep mot 11 barn. Jenter og gutter. Det yngste offeret var fire år, den eldste 17.

– Dette pågikk jo ganske lenge. Over 40 barn var involvert i den saken, sier han, tenker seg om og fortsetter:

– Og han satt vel, som jeg husker, 40 dager i varetekt mens saken rullet opp da. Og når saken var ferdig etterforsket, så slapp han ut igjen.

Holseters overgriper fikk et års prøvetid og 1000 kroner i bot.

– Jeg vil jo si at jeg var veldig utagerende og veldig mye sint som barn og ung.

Den gangen hemmeligheten sprakk og kom frem, ble det ikke satt i gang tiltak rundt de berørte barna og det ble heller ikke pratet om erstatning.

– Den gangen var det ikke noe sånn. Da var det bare, ja du ble overlatt til deg selv da. Det ble ikke snakket om. Og da ble det veldig skamfullt igjen, forteller han.

I voksen alder fikk Holseter og broren oppreisning fra staten etter en fire år lang slåsskamp med rettssystemet.

– Hvordan så livet etter hendelsen ut for deg?

 – Det så ikke bra ut. Det var ganske vilt. Jeg var relativt grenseløst på alt. Med rus og vold og kriminalitet, sier Holseter og ser ned i kaffekoppen før han tar et dypt pust og sier:

Terapi

Året var 2005, og Holseters daværende kjæreste hadde akkurat blitt gravid.

– Det var jo det verste som kunne skje. Jeg var jo ikke klar for å bli pappa i det hele tatt, sier Jarle.

Men når overraskelsen hadde senket seg, og han hadde fått tenkt seg om, tok han et valg.

– Jeg tenkte at nå må jeg gjøre noe med livet mitt. Jeg kan ikke gå rundt og være den sinte rusbelastede fyren.

Holseter ble tipset om støttesenteret NOK i Kristiansand sentrum. Den gangen het senteret, støttesenter mot seksuelle overgrep, SMSO Agder.

– Hvordan var det å gå ned dit for første gangen?

– Det var helt jævlig, svarer han.

Han kikker bort på kameraten sin, før han fortsetter å fortelle:

– Jeg husker jeg parkerte bilen på Fiskebrygga, så labbet jeg opp gjennom markens. Jeg var sikker på at man kunne se hvordan svetten piplet på meg. Jeg var livredd, og jeg gruet meg som en hund. Men jeg tenkte at jeg måtte gjøre det her, for nå skal jeg bli pappa. Og jeg kan ikke ta vare på et barn sånn som situasjonen er i dag, mimrer han.

I døren møtte han Raymond Lønberg, som på den tiden jobbet som veileder hos SMSO Agder.

– Jeg svevde ned trappen og følte meg ti kilo lettere etterpå. Raymond var veldig hyggelig og veldig mild. Det var så godt å møte en voksen mann som forsto hvordan jeg hadde det og som ikke tredde den skammen ytterligere ned over meg, forteller Holseter.

– Var Raymond den første personen du delte det med?

– Ja, i hvert fall eneste utenfor husstanden og i rusfri tilstand, svarer Holseter.

Holseter er takknemlig for måten Lønberg møtte han på under hans første time på SMSO Agder.

– Det var veldig nytt for meg, altså å gå i edru, nykter tilstand til en person som man ikke kjenner og snakke om de tingene her. Det kostet jo sinnssykt mye, sier han før han snur seg mot Lønberg og sier:

– Måten du møtte meg på, Raymond, var jo bare helt fantastisk. For det var ikke noen fordommer eller pekefingre. Så var du jo ganske klar på ganske tidlig at jeg trengte hjelp utenom det her, liksom, fordi at et NOK senter støttestenter er jo heller ikke noe behandlingssted. I påvente av psykolog så var det veldig nyttig å gå på senteret. For der jobber det jo folk som vet hva dette går i. Og det er jeg jævlig glad for.

Etter hvert fikk Holseter en traumepsykolog han hadde stor nytteverdi å gå i terapi hos, men han fortsatte å møte opp på NOK senteret, og det var der han utviklet en stor lidenskap for å hjelpe menn i samme situasjon som han.

I 2014 ble organisasjonen Utsattmann etablert og drevet av menn som selv hadde blitt utsatt for vold og overgrep.

– Vi var vel 12–13 utsatte menn fra hele landet som kom med egne erfaringer.

Nettsiden skulle fungere som et lavterskel tilbud. Hovedformålet var å jobbe for at menn som har opplevd vold og overgrep, skal tørre å prate om opplevelsene sine og oppsøke hjelpeapparatet. Nettsiden var også tiltenkt pårørende og fagfolk.

I et prosjekt om menn som var utsatte, tok Jarle og resten av mennene turen til hovedstaden for å fremme temaet hos Stortinget. Det ble laget et kompendium som ble overlevert til regjeringen, basert på dyrkjøpt egenerfaring. På turen fikk de spørsmål om hvorfor en slik nettside ikke var opprettet av Stortinget.

– Vi skulle få midler til og startet opp. Det gjorde vi og lagde nettsiden, den har fått stor nytteverdi for mange den dag i dag, forteller Holseter.

Menn oppsøker i langt mindre grad hjelpeapparatene enn kvinner, og nettsiden skal fungerer som et trygt sted hvor utsatte menn kan få veiledning, råd og en vei videre i hjelpeapparatene.

De siste årene har Holseter pratet med betydelig antall utsatte menn gjennom organisasjonen.

– Jeg har pratet med hundrevis, kanskje tusenvis.

Det fleste som tar kontakt har ikke snakket med noen om overgrepene før og er redde for at andre skal finne ut av det.

– Mennene tør heller ikke å fortelle kona eller partneren sin, i frykt for at de kommer til å hive han ut.

I helgene når familien koser seg med middag, kan Jarle sitte på hjemmekontoret og prate med utsatte menn.

– Det er utrolig mye man kan løse på en telefonsamtale. 

Likevel er det mange mørketall blant menn som ikke tar kontakt. For Holseter og de andre i Utsattmann kan åpenhet være en mulighet for å få tallene ned.

I år er det ti år siden organisasjonen ble offisiell.

– Det har vært en helt sinnssyk reise, sier Holseter

I 2019 tok Holseter og Lønberg med seg pilotprosjektet Utsatt-innsatt til Halden og Sarpsborg fengsel. Et samtaletilbud til innsatt som hadde opplevd seksuelle overgrep. Pilotprosjektet var støttet med midler fra Dam stiftelsen og gjennomført med rådet for psykisk helse.

– Utgangspunktet for at de prater med oss er for at de selv er blitt utsatt, men så er det en del av de som har vært utsatt for overgrep i oppveksten som også har forgrepet seg i voksen alder.

Gjennom arbeidet med prosjektet ble makkerparet møtt med motstand.

– Det var stor motstand innad i prosjektledelsen at Raymond og jeg skulle snakke med overgripere, når vi selv er utsatt.

Til å begynne med, var Holseter selv usikker på om dette var noe han kunne klare gjøre.

Tanken på å stå ansikt til ansikt, låst inne på et rom med en mann som har forgrepet seg på barn eller andre var vanskelig.

– Det var litt jobb til å begynne med, men det går bedre gang for gang. Men å stå i den situasjonen der vil alltid prege meg, sier han.

Holseter og Lønberg er ærlige på at dette er vanskelig å få til uten støtte.

– Kommune Norge sliter økonomisk. Den første tiden så reiste vi rundt fra egen lomme. Med andre ord vi betalte for å få lov til å stå på en scene og fortelle våre historier. Vi har investert ganske mye i dette, og kommet så langt som vi har gjort i dag.

På beina igjen

Gjennom prosjektet i Halden fengsel og samtaler med mennesker som kontakter «Utsattmann» har makkerparet bidratt til å opplyse fengselsansatte med ny kunnskap om hvordan de skal møte innsatte med overgreps problematikk.

For å bygge tillit bruker Holseter å være ærlig på sin egen historie i møte med ansatte og innsatte.

– Mange av de vet at jeg er overgrepsutsatte. Flere av de innsatte har fortalt at de syntes det er dobbelt så jævlig å snakke med meg, fordi de vet at jeg har vært utsatt selv, sier Holseter og ser på oss før han fortsetter:

– Det er innsatte som forteller meg at de er også vært utsatt for overgrep, men så har de forgrepet seg på barn og unge i voksen alder. Da møter de meg ofte med en skam over hva de har gjort.

Holseter understreker at han ikke er sint på mennene som har begått overgrep. Han ønsker heller å finne ut av hva som skjedde og hvorfor det skjedde.

Han mener det er en stigma i samfunnet om at de som opplever overgrep er dømt til å bli en overgriper selv. Dette ønsker han å motbevise:

– Det er fint å vise at selv om man har blitt utsatt, kan man komme seg på beina igjen. Dette krever behandling og bearbeiding igjennom flere år. Noe jeg er glad for å ha fått, sier Holseter.