Det er luftig, lett og lys stemning på Vaktbua søndag kveld. Bare litt over en time før stedet er fullpakket av folk og høylytt musikk.

Det startet i det små, med roligere jazztoner Vegar omtaler som for "glætt" for den næverende stilen.

Men jazz-stilen er fortsatt tydelig, og improvisasjon er sentral i stilen, samt null vokaler og tekst. Når det er sagt er ampen på høyttalerne skrudd opp og el-gitaren er med på å skape metal-assosiasjoner til tider. Her er det instrumentene som skal snakke for seg.

Man kan se at konseptet har tatt form, og nå består jazzbandet Spekkhogger av Vegar Lippestad på saksofon, Johannes Kristiansen på el-gitar, bassist Fredrik Lindseth og trommis Vemund Strypet.

Navnet til bandet dukket opp under en utepils og virker å ha blitt til av rene tilfeldigheter.

Når jeg spør om hva som er unikt med bandet og hva de ønsker å utvikle forteller de at de vil satse tungt på bråkejazz.

- Fuzz til folket, skyter gitarist Johannes inn, som et slags budskap fra bandet.

Han har også fått tak i et slags hjemmestrikket sjal med en spekkhogger i midten, som skal brukes på debutkonserten.

Ingen nerver å skimte

For Spekkhogger virker det å spille debutkonsert på Vaktbua ikke akkurat som å svømme på dypt og farlig farvann, men mer som en ufarlig og spontan dukkert.

Det er nemlig ingen nerver å skimte før konserten, den eneste tanken Vegar gjør seg opp er at det kanskje kan bli veldig varmt på "Bua" ettersom lokalet er lite og intimt.

- Men hvis du ikke svetter, mener du det ikke, legger trommis Vemund til.

Alle fire sier seg enig i det. Og etter de har spilt et par sanger stikker de bort på den nærmeste butikken for å kjøpe et par pils, før de fortsetter utover kvelden og omsider sier seg fornøyd med generalprøven.

I tillegg til konserten er det også blitt lagd noe for å tilfredsstille blodfansa:

Spekka med folk

Nervene er fortsatt i sjakk rett før start og Vegar presiserer:

- Jeg skal jo bare spille det jeg skal spille, det kan jo ikke gå gærent.

Bassist Fredrik er også enig og forklarer at han hadde vært mer stressa for å spille sjangre hvor presisjon er mer sentralt enn improvisasjon.

Under en time før konserten merker man at Vaktbua blir ganske så hyppig fyller seg opp, og før man vet ordet av det er det spekka fullt med folk og det blir omtrent umulig å bevege seg rundt i lokalet. Her lønner det seg å kjøpe en pils før man står tett i tett med hverandre.

Så er det klart for konsert.

Og med det er nærmest alle blikkene i rommet fanget av scenen og lyset, hvor Spekkhogger bruker kort tid til å få folk til å nikke til rytmen, samt blir blåst av banen av soloene.

På generalprøven spådde de at det kom til å bli den mest høylytte konserten på "Bua", og påstanden virker ikke akkurat urealistisk.

Man merker det blir varmere og varmere i lokalaet for hver sang som blir spilt, selv om det også lurer seg inn noen rolige jazzsanger i løpet av konserten.

Instrumentene og folka bak får virkelig snakke for seg, og det er nok minimal prat blant publikum i løpet av konsertens time.

Men plutselig nærmer vi oss timens slutt.

Sangen "Genmodifisert Hvithai" er bandets første singel som slippes fredag den 9. februar. Sangtittelen røpte forøvrig gitarist Johannes at var i likhet med bandnavnet; også et spontant navn som ikke trenger å utdypes men heller rett og slett høres.

Etter konserten kan både folk og instrumenter puste lettet ut, og både publikum og band virker storfornøyde. Vegar evaluerer kvelden som utrolig bra, akkurat slik han spådde den skulle bli.

Når Spekkhogger til slutt blir spurt om hva de tenker om fremtiden til bandet svarer de ikke noe veldig detaljert, men understreker at de skal dyrke og fortsette å holde på med prosjektet, samt kanskje prøve å skaffe noen gigs etter hvert i sommer.

Vegar understreker tross alt at det er en sjanger de aller fleste ikke hører på, så vi får se an fremtiden og hvor Spekkhogger svømmer hen.