De som tør å følge drømmen
Beats i blodet
Musikkstudioet er som en kontrollsenter for kreativitet, med skjermer som gløder i ulike nyanser av blått og grønt. Syver sitter lent over tastaturet, med blikket festet på skjermen.
Fingrene danser raskt mellom tastene, og han nikker nesten umerkelig til rytmene som spilles gjennom høyttalerne. Lydene han skaper kan ta deg til dunkle nattklubber, store festivalscener eller hverdagslige øyeblikk i privatlivet.
Her er Syver nærmest drømmen sin.
Allerede i 11 – 12 års alderen begynte drømmen om å bli DJ. Det gikk mye tid til YouTube, og hvor han så på folk som produserte musikk. Dette ble motivasjonen til å laste ned et program, og prøve det ut selv.
Musikken har hatt en plass i livet til Syver siden barneskolen, da han spilte trommer i korps da han gikk på barneskolen.
Nå starter satsingen til Syver. Han har begynt på en bachelor i elektronisk musikk, og produserer sine egne låter på siden av studiene.
- Du finner meg ikke på rocken og jazzen, der er jeg ikke. Men det som er elektronisk, der kan man finne meg.
Forbildene hans er Martin Garrix, Subfocus og Skrillex.
Syver drømmer om å kunne leve av å lage egen musikk, holde konserter og spille på festivaler. Syver skiller seg ut fra andre DJ-er, ved at han er avhengig av rullestolen sin til å komme seg rundt.
Når Syver ble født, ble han diagnosert med arvelig spastisk paraparese (HSP). HSP kjennetegnes av en gradvis fremadskridende stivhet og tildels svekkelse av musklene i bena, oftest mest i anklene.
Men rullestolen ser ikke Syver på som en svakhet, tvert imot. Å bli kjent som «han i rullestol» tror han kan hjelpe på å dytte han frem i bransjen. Han trekker også frem at når kompisene gjør aktiviteter han ikke kan bli med på, så er han hjemme og lager musikk.
Å produsere låter er langt ifra enkelt, og for Syver skal han helst treffe blink innen de første fem minuttene. Hvis ikke, legger han det fra seg og starter på noe nytt. Han har en tydelig fremgangsmåte på hvordan en låt blir til.
Først kommer akkordene, så basslinjer… Så kommer kreativiteten frem, hvor Syver lager en melodi. Så legges alt sammen, og da begynner Syver å «mikse litt og holde på.»
- Jeg blir hyped av å føle at det jeg lager er fett. Når det blir kult, så er det en veldig god følelse. Det er kjempemoro.
Syver tenker fremover, og med et par konserter bak seg, så er han sulten på mer.
- Det er en vanskelig bransje. Det er vanskelig å komme seg inn. Hvis man har lyst til å drive med det, så kjør på. Hvis det er det man har lyst til. Jeg har lyst til det, så jeg kommer til å gjøre det.
Fy faen, Syver, du har blitt rå. Det hadde han sagt, ass.
Fra barbiekjoler til brudesalong
Når du åpner døren til Judy Hansens brudesalong, er det som å tre inn i en annen verden. Langs veggene henger rad etter rad med kjoler.
Noen glitret som diamanter i spotlighten, mens andre er delikate og luftige. Det er en helt egen stemning i en brudesalong – en forventning, lykke og noen ganger nervøsitet.
- Jeg syr kjoler til alle. Alt fra ekstra small til seks-XL. Jeg skredder brudekjoler for 10.000 og oppover. Det er jo veldig fint at det er åpent for alle, forteller Judy.
Her er det tydelig at når en brud står foran speilet og snurrer sakte rundt i drømmekjolen, er det ikke bare stoff og sømmer som vises. Det er Judy sitt håndverk, som hun har lagd spesielt til denne bruden.
En kjole lik ingen andre.
For det var slik det begynte. Judy startet med å lage kjoler til Barbie - dukkene sine ut av servietter, og måtte ha med seg Barbie på skolen. Der satt dukka med den flotte kjolen på pulten hennes, mens Judy dagdrømte seg bort i kjoler og dukkene sine. Det tok ikke lang tid før Judy bestemte seg for å sy kjoler til dukkene, og da var drømmen satt.
Hun skulle leve av å lage kjoler.
Allerede som 17-åring lagde hun sin aller første brudekjole. Selv om det har blitt mange brudekjoler siden, så syntes hun den første nesten er bedre.
- Da hadde jeg ikke gjort det så mange ganger. Da var det bare å ha tunga helt rett i munnen, øynenes skjerpet og bare lære av det jeg gjorde.
Kort etter ble Judy utplassert på en brudesalong. Etter videregående skulle eieren selge salongen.
Da dro 18-åringen rett hjem til foreldrene på Lista. Den brudesalongen ville Judy ha, og hun ba mamma og pappa om hjelp.
- Pappa var sånn «Nei, nei, du må jo tenke at du fortsatt er så ung. Dette kan du gjøre senere.» Mamma var så amerikansk, så hun var helt motsatt. «Kjør på, jeg støtter deg. Jeg kan stå kausjonist. Jeg setter huset mitt i pant. Jeg har så troen på deg»
Hun forteller at det ikke er er så lett for en mor å gjøre det samme i dagens samfunn, og Judy sier at hun er veldig heldig med å ha et slikt støtteapparat hjemme. Men selv om mamma kunne stille som kausjonist, så måtte Judy også lage en plan for banken, så hun kunne få lånet til å kjøpe salongen.
Etter mye forberedelser og hardt arbeid overtok Judy brudesalongen til nyttår, 19 år gammel. Da hadde drømmen gått i oppfyllelse.
- På det tidspunktet så følte jeg at jeg nådde målet og drømmen min.
Men brudesalongen var på tre etasjer, med eget renseri, utleie og salg. Fire ansatte jobbet for 19 år gamle Judy. Det er her en av de første utfordringene oppsto.
En av de eldre ansatte syntes det var krevende å få en 19-åring som sjef. Det var ubehagelig når den ansatte ringte til mammaen hennes, for å fortelle at datteren hadde glemt å gå ut med søpla. Til slutt måtte Judy ta en prat med den ansatte.
- Jeg var lei meg, men jeg måtte holde meg profesjonell. Jeg sa at det ikke virket som hun trives, og spurte «hva kan jeg gjøre for å tilrettelegge uten å gå tilbake til det gamle? For at det skal bli bedre for deg å være her.»
«Ingenting.»
- Da spurte jeg hun «Hvorfor er du her da?». Jeg trengte de som vil kjempe på min side, da jeg var ung og nettopp fått dette opp og gående.
Den ansatte forlot brudesalongen kort tid senere, og det ble en erfaring Judy tok med seg videre.
Etter det har Judy jaktet på å oppfylle drømmene sine, som å designe kjole til Miss Norway. Det fikk hun til i 2004, og 20 år senere har hun fem Miss Norway deltakere som skal gå på catwalken på brudekjoleshowet hennes.
Selv hun er glad i glamorøse kjoler til store arrangementer, så er det brudene som gir henne mest. For henne betyr det mye å få være en del av en av de største og viktigste dagene i deres liv. Flott og rørende er ordene hun bruker for å beskrive prosessen.
Judy mener det er viktig å ha en drøm, og å ha noe strekke seg etter.
- Alle mennesker må ha noe å drømme om, og et mål. For det er så viktig å komme seg opp av senga, for å ha en bra hverdag og for å oppnå å komme seg et sted.
Vil du lage noe eget?
Å ha motet og ambisjonen til å nå drømmejobben kan være vanskelig og skummel. Hvordan starter man for seg selv? Hvem er det som får det til?
Yngve Dahle er en entreprenør og har doktorgrad i entreprenørskap fra NTNU. Han er også førsteamanuensis på Hauge school of management i entreprenørskap. Yngve vet godt hva som skal til for at folk skal lykkes på det entreprenørelle prosjektet sitt.
- Det å starte en bedrift tar ca. 10 minutter, sier Yngve.
Alt man gjør er å gå inn på Altinn og trykke på fire knapper. Da har du startet en bedrift, forteller han. Problemet er å få dem til å fungere.
Yngve mener at prosjektene som fungerer er de som har folk med nødvendige kjerneressurser til å drive prosjektet.
Disse kjerneressursene er kunnskap, lidenskap, motivasjon og viljestyrke.
- Hvis man ikke virkelig brenner for det man gjør, så er det stort sett dødfødt.
Selv med alle disse egenskapene er det ikke noen fasit på suksess i entreprenørskap. En kan tenke seg at de kanskje har en kjempe god ide, men likevel så faller prosjektet sammen.
Når alt ting går galt føler man seg Da er det lett å kaste inn håndkle og starte på et nytt prosjekt.
Veien til suksess er fylt med feil og vansker, men som Yngve sier så må man ikke gi seg.
- Folk spør hva det er som gjør at en entreprenør feiler, men alle feiler jo hele tiden. Det er jo selve definisjonen på entreprenørskap. Det er en serie av feiling og læring, og så prøver man på nytt igjen.
Foto: NLA
Foto: NLA
En drøm større enn missekroner
I stedet for en utstilling i glassmontre, står pappeskene stablet på spisebordet. Når lokket løftes av, åpenbarer det seg en glitrende krone. Lyset som strømmer inn fra vinduet fanger de små stenene og sender små lysglimt over benkplaten.
- Jeg hadde glemt at jeg søkte. To uker senere fikk jeg en melding om at jeg var med, sier Andrea og ler.
Båndene med broderte titler er lagt pent ut på kjøkkenbenken, deres dype farger står i kontrast til underflata. De ligger der som minner fra en reise hun ikke hadde planlagt.
Når hun demonstrerer hvordan hun balanserer kronen på hodet, er det med den samme grasiøse bevegelsen som har tatt henne til toppen av konkurransene.
Andrea Farias er fra Kristiansand, og har vært målrettet hele livet. Hun gjøre ferdig andre og tredje året på videregående ferdig på et år. Målet var å fullføre skolen så fort så mulig.
- Jeg ble å veldig fashion interessert på ungdomskolen. Alt av farger og mønstre ble veldig interessant. Så da ble jo drømmen å flytte, ta fashion utdanning, og så skulle jeg flytte til London, og bli stylist, fortelle Andrea.
Men så kom magesykdommen. Andrea ble diagnostisert med gastroparese, en motilitets forstyrrelse i magesekken. Med alt som fulgte med, så måtte drømmen bli satt på pause.
Andrea sin vei til drømmen skal få en drastisk endring, da hun og søstrene satt sammen i stua en tilfeldig kveld. Søsteren hadde sett på ulike skjønnhets konkurranser, og syntes det var underholdende å se på klipp hvor deltageren roper ut landet de representerer.
- Så sier hun sånn, «Andrea, hvis det er noen av oss søstre som hadde passet det, så hadde det vært deg.» Den kvelden så søkte jeg, det ble veldig spontant. To uker senere fikk jeg meldingen at nå jeg er med.
Å være med på missekonkurranser krever mye ressurser, blant annet penger. Det kreves at det blir tatt profesjonelle bilder og videoer, og alle deltagerne får en liste med hva man må ha i garderoben.
Stereotypen av misse konkurranser handler om at deltagerne er pene, tynne jenter, men Andrea opplevde at kvinnene hun møtte var så mye mer.
- Veldig mange av de jeg møtte var leger, medisinstudenter, advokater og entreprenører. Det var ordentlig smarte folk som deltok i konkurransen.
Under den første konkurransen, i 2023, kjente hun på konkurranseinstinktet. Her hadde hun en reell sjanse for å nå opp i toppen, samtidig som at det var viktig for henne å ha det gøy. Målet har aldri vært å vinne.
- Jeg ble overrasket over å komme på andreplass. Jeg så ikke den komme.
Andrea ble sendt til Miss World konkurransen som holdes internasjonalt, som Norges representant. Hun ble også Norges representant som Miss Intercontinental i 2024. Siden Norge er et lite land i skjønnhetskonkurranse verden, så hadde Andrea lavere forventninger i disse konkurransene.
Foto: Svend Aage Madsen
Foto: Svend Aage Madsen
Magesykdommen gjorde også at Andrea måtte jobbe med seg selv, og endre synet på sin egen sykdom.
Under konkurransen Miss Universe Norway, hvor Andrea ble nummer to, endte Andrea opp med å måtte bruke en sonde på magen. Dette gjorde at Andrea vurderte å trekke seg, fordi hun var flau over å måtte gå med sonde.
- Men så fikk de meg heller til å tenke at jeg bør vise at det faktisk finnes folk med det. Og da begynte det jo med at jeg da var den første til å delta i en misse konkurranse her i Norge, i hvert fall, med knapp på maven.
Andrea var stressa over at hun skulle få negativ oppmerksomhet i forhold til sykdommen, men hun har fått meldinger fra hele verden som har satt pris på hennes åpenhet.
Hun tror at du hadde vært mer skamfull over sykdommen hvis hun ikke sto fram med den på en så offentlig plattform som Miss Norway.
Videre planlegger Andrea å ta interkulturelle studier, da hun har blitt glad i å reise og oppleve kulturer. Hun tror misse konkurransene er fint å ha på veien mot å oppfylle drømmen som stylist.
Til seg selv som 17-åring, ville Andrea bedt seg selv slappe av, og være litt mer åpen for livet.
- Ta det ned, pust, og se at du har god tid. Du er 17 år, og ting kan skje, men du må bare gå. Dører åpnes, dører lukkes.
Built with Shorthand