Høyreekstremismen i Norge - Del 1:Fra et nynazistisk broderskap til et fredfullt liv

Klokken har akkurat bikket halv tolv denne formiddagen. I døren til en av byens mange skjulte kafeer møter vi tidligere nynazist, "Henrik". Han har takket ja til å fortelle sin historie om hvordan det var å være aktiv nynazist i ungdomsårene.

En barndom i fosterhjem

Som seksåringer flest gledet "Henrik" seg over enkle ting her i livet, som å spille fotball med venner på fritiden. Mye av hverdagsgleden hans ble revet bort da han mistet faren til en overdose på dette stadiet i livet. Fotballen ble byttet ut med vaskeklut, ettersom han ble mannen i huset i tidlig alder. Med en mor som var mye inn og ut av rusmiljøet mistet han mye av barndommen sin for å ta vare på både seg selv, moren og lillesøsteren.

Med en tung hverdag innenfor husets fire vegger, førte det til at "Henrik" slet med sinneproblemer og havnet i mye trøbbel på skolen.

– For å få utløp for sinnet så begynte jeg å slåss mye i skoletiden, og jeg ble stemplet som en bråkmaker, forteller han mens han sukker tungt.

Allerede som tiåring bestemte han seg for å ta tak i problemene som skjedde på hjemmebane. Sammen med lillesøsteren flyttet han til et fosterhjem i det samme området som moren allerede holdt til.

Han forteller at han opplevde at tiden i fosterhjemmet var svært problematisk.

Med tiden plukket han opp telefonen og ringte barnevernet for å fortelle at han måtte vekk fra denne bosituasjonen.

– Jeg husker jeg ringte inn og sa at om dere ikke får meg vekk herfra, så dreper jeg min mor. Og da kom de med en gang og hentet meg.

Etter å ha understreket til barnevernet at han måtte i et nytt hjem som var i samme bydel, fikk han flytte.

– Det viktigste for meg var å være i nærheten av vennene mine. Uten dem hadde jeg ikke orket mer. Venner betydde alt for meg, de var min trygghet.

– En rasistisk bydel

– "Henrik"

Etter farens bortgang fant "Henrik" tilhørighet blant nære kompiser og andre eldre gutter som vanket i Kristiansand.

– Det var en veldig rasistisk bydel. Det bodde ikke så mange utlendinger der oppe, og jeg ble preget av miljøet der. Spesielt av de eldre guttene.

"Henrik" tar en stor slurk av kaffekoppen og forteller om måten guttegjengen kommuniserte på.

Språkbruken er noe han husker spesielt godt. Uttrykk som "svarting" gikk mye igjen i gruppas vokabular.

Sørlendingen forteller at de ofte dro ned til sentrum for å sloss mot andre, kun basert på annen hudfarge og etnisitet.

– Det ble mye kriging, og jeg fikk jo dette inn helt fra jeg var liten. Det var nok starten.

Hatet ble sterkt i 1999

Allerede som toåring hadde "Henrik" funnet sin bestevenn. Det var umulig å skille dem.

– Han var som en farsfigur for meg, ettersom jeg ikke hadde en pappa da jeg vokste opp. Om jeg var frekk mot min mor, så arresterte han meg alltid på det, og ba meg skvære opp. Han hadde alltid gode råd.

Da "Henrik" var 16 år skjedde det noe han sent vil glemme.

Nyttårskvelden i 99' var "Henrik" og kompisgjengen på fest i Kristiansand. På dette tidspunktet var både han og gruppen kjent for å være svært voldelige, blant flere i byen. Overfor gaten de hadde fest, ble det arrangert en annen nyttårsfest hvor flere de hadde konflikter med deltok.

Like før rakettene skulle fyres opp møtte de to gjengene hverandre i gata.

– Det ble slåssing den kvelden, det husker jeg.

Konflikten mellom de to gruppene resulterte i at politiet ble varslet. Sammen med bestekompisen løp "Henrik" fra stedet for å gjemme seg.

Når man legger sammen en kald vinternatt, glatte nedoverbakker, høyt adrenalinnivå og livredde unggutter, resulterte dette i en kveld med et katastrofalt utfall.

– I den bakken vi løp nedover så befinner det seg et stup. Det var glatt den kvelden, og han sklei utfor.

I sjokktilstand løp "Henrik" ned til den to år eldre kompisen.

Mens han tar et dypt åndedrag og setter seg frem på stolsetet, forteller han at han fant kompisen med brukket nakke.

"Henriks" bestekompis mistet livet denne kvelden, bare 18 år gammel.

Frem til denne kvelden hadde "Henrik" ikke brukt rusmidler og var ei heller opptatt av å ta hevn på noen.

Denne kvelden endret alt seg.

– Jeg skyldte på de vi slåss mot den kvelden. Hatet ble sterkere enn noen gang, og jeg ble voldeligere.

Les del 2 av "Høyreekstremismen i Norge" her.

Broderskapet som satte liv i fare

Kompisgjengen var det viktigste i "Henriks" liv i ungdomsårene. Han forteller at enkelte i gruppa hadde høyreekstreme holdninger, men at han selv ikke tenkte slik. Spesielt jødehat tok han aldri del av, sier han.

– Det som skjedde var at vi sloss mot folk som hadde utenlandsk opprinnelse også ble det til at vi hatet de.

For å få utløp for alt sinnet som hadde bygd seg opp i kroppen begynte "Henrik" å ty enda mer til fysisk vold og slåssing.

– Det høres sprøtt ut, men det var en fin måte for meg å få ut sinnet. Jeg visste ikke hvordan man skulle snakke om ting og jeg klarte ikke uttrykke følelser, så alt gikk ut i sinne.

Fant likesinnede

Det ble naturlig at "Henrik" og vennene hans falt litt utenfor i det sosiale miljøet. Både i skolesammenheng og på fritiden hadde de kun hverandre.

– Med tiden fant vi andre som var lik oss. Det er ikke noe å legge skjul på at det var andre nynazistiske gjenger på Sørlandet på den tiden, så vi fant selskap i hverandre.

Sammen med vennene gikk "Henrik" rundt med store svarte bomberjakker og hadde barberte hoder. Dette ble sett på som typiske kjennetegn for en nynazistisk gruppe.

Jo mer de forskjellige gjengene vanket sammen, jo større ble hatet, ifølge "Henrik".

Slåsskampene de var i ble etter hvert så brutale at "Henrik" våknet opp på sykehuset med hjernerystelser og andre skader, flere ganger.

– Det var grisebank jeg fikk, men jeg ble heldigvis aldri knivstukket.

Les del 3 av "Høyreeksmismen i Norge" her.

Gikk rundt med våpen

På grunn av veksten når det kom til slåssing, pådro "Henrik" seg flere fiender i ung alder.

– I det miljøet jeg var i så var det mye redsel, jeg var mye redd, forteller han mens han ser ned på hendene mens han folder de.

For å sørge for egen sikkerhet når han gikk rundt i byen, begynte han å bære våpen, forteller han.

Jernstenger og kniver var noe gjengen alltid bar.

– De var alltid så mange og vi var alltid så få, så vi ønsket jo å beskytte oss.

Han understreker at de aldri drev med pistoler.

– Når jeg ser tilbake på det så er jeg glad for at vi ikke drev med sånt. For om jeg hadde hatt tilgang på det, så hadde jeg sonet for drap nå.

Ble med i Den Nordiske motstandsbevegelsen

Da de nynazistiske gjengene fra Sørlandet hadde funnet hverandre begynte de å komme i kontakt med andre likesinnede. Grupper fra både Oslo og Sverige som delte samme syn ble raskt en del av "Henriks" hverdag.

– Dette var motstandsbevegelsen, og når jeg begynte å vanke med disse ble ting nok en gang mer brutalt.

Alt dette foregikk mens "Henrik" gikk på videregående. Han forteller at han så seg nødt til å droppe ut av skolen, ettersom han fikk mye juling og trusler av klassekamerater.

– Det var kun meg og en annen kamerat på skolen som var en del av denne gjengen, og da var det oss to mot hele skolen. Noen ganger kom det også folk fra byen for å banke oss opp i skoletiden.

Han opplyser om at tingene han gjorde i helgen ofte fikk konsekvenser.

– Jeg hadde jo gjerne sloss med folk i helgene, og ofte møtte disse folkene opp på skolen på mandag for å få revansje. Det ble rett og slett for farlig for meg å befinne meg på skolen, så jeg droppet ut.

Ungdomstiden til "Henrik" er ulik mange andres. Uten et trygt nettverk rundt seg lærte han aldri om viktige verdier eller respekt.

– Det var ingenting som kunne stoppe meg. Jeg hadde ikke respekt for noen, og fryktet ingen.

Han legger til at han aldri var drevet av verken penger eller kriminalitet på dette tidspunktet, kun av hat.

– Jeg var veldig farlig, jeg ble jo kun drevet av det ekstreme hatet.

Innsikt i ekstreme nettmiljøer

Journalist og forfatter Lasse Josephsen bruker ekstremistiske nettforumer som arbeidsmetode. Han har medvirket med innsikt i fiksjonsseriene "Furia" på Viaplay og "Alt du elsker" på Discovery pluss. Begge seriene handler om de høyreekstremistiske miljøene. I tillegg møter vi han i Henrik Evertssons dokumentarserie "Omgitt av fiender", hvor Josephsen er ekspertkilde på nettbaserte grupperinger.

Med sin bakgrunn innenfor de høyreekstreme nettmiljøene har Josephsen mye erfaring når det kommer til hvorfor enkelte blir radikalisert på nett. I tillegg har han god kunnskap på hvorfor unge havner i de nynazistiske miljøene.

– Før pleide jo nynazister å rekruttere alt fra samfunnstapere og mobbeofre. Det trenger de egentlig ikke i dag. I dag kan egentlig hvem som helst bli nysgjerrig, gå inn på et litt edgy forum eller noe sånt og etter hvert bli radikalisert av den konstante kverningen på rent, høyreekstremt tankegods.

Han forteller at det er naturlig at man finner likesinnede, om man kjenner på utenforskap.

– Det kan være ganske stor forskjell på hvordan slike unge tenker, men det som ofte går igjen er en avsky mot samfunnet rundt dem. De mener ofte at Vesten har blitt dekadent og uren, ødelagt innenfra av en elite som ikke vil dem vel. Når slike unge da finner sammen, blir det en ganske intens "oss mot dem"-mentalitet innad, noe som kan forsterke et samhold.

Han forteller videre at det samholdet pleier å gå over etter hvert, for paranoiaen er ganske tung innad i slike miljøer. Og at det etter hvert blir vanskelig å stole på hverandre der.

Vi lever i en tid hvor teknologien har stor innvirkning på hverdagen vår. Nesten all kommunikasjon foregår over nett. Josephsen forteller at dette også er tilfellet i det høyreekstreme miljøet.

Plattformer hvor man kan opprette seg en anonym bruker er svært populært til denne bruken. Han legger til at også hemmelige sider på sosiale medier brukes til radikalisering.

– Appellerer veldig til opprørsk ungdom

Når vi spør Josephsen om hvordan det oppleves for brukerne av disse forumene å finne andre med lik tankegang, forteller han at det er unikt.

– Det er en mektig følelse å besitte selve "sannheten", å være klar over noe som resten av befolkningen ikke er klar over. Det er også en mektig følelse å ha en klar fiende.

– Du og dine kamerater i den høyreekstreme bevegelsen er omgitt av fiender, men samtidig del av noe mye større enn dere selv. Dere bryter helt med hva samfunnet mener er anstendig, og det appellerer veldig til opprørsk ungdom.

EKSPERT: Lasse Josephsen har dedikert flere år av sin journalistiske karriere til å være flue på veggen i ekstreme nettmiljøer. Foto: Privat

– Jeg tror man blir et produkt av det miljøet man vokser opp i, også er det opp til deg selv å gjøre noe med det.

– "Henrik"

"Henrik" forteller at fortiden har vært preget av det nynazistiske miljøet og legger vekt på at han er svært takknemlig for å ha lagt den epoken bak seg.

– Jeg tror man blir et produkt av det miljøet man vokser opp i, også er det opp til deg selv å gjøre noe med det.

Brøt ut av miljøet

Da "Henrik" var 20 år ble han sendt i fengsel for å sone en to års straff for vold.

I fengselet ble han kjent med en innsatt som var av utenlandsk opprinnelse.

– Jeg husker at jeg tenkte "hvordan skal dette gå? Jeg hater jo utlendinger".

Den innsatte viste "Henrik" mye godhet i form av fine samtaler og god mat. De to fikk et helt spesielt vennskap, og "Henrik" innså etter hvert at hvilken etnisitet en person har, ikke har noe innvirkning på hvor godt hjerte de har.

– Det skjedde en endring i meg. Jeg kunne ikke lenger gå rundt og hate folk, bare for å hate folk.

Etter det to år lange fengselsoppholdet slapp "Henrik" ut tilbake til samfunnet.

– Etter jeg kom ut så gikk jeg over til rusmiljøet. Og etter jeg gjorde det, så skled jeg plutselig bort fra det nynazistiske miljøet.

Han legger til at han beholdt noen venner fra det gamle miljøet, men at han ikke lenger var en del av den høyreekstreme gjengen.

– Slåssing og sånt var ikke interessant for meg lenger når jeg begynte med rusen.

Selv om han brøt ut fra det nynazistiske miljøet, var han fortsatt fryktet blant flere i rusmiljøet.

– Det var et rykte jeg ikke ble kvitt, og folk var fullt klar over hvem jeg var.

Dagene til "Henrik" er ikke lenger preget av det nynazistiske broderskapet og han er i tillegg rusfri.

Når "Henrik" skal fortelle om hvordan hverdagen hans er i dag, i forhold til i ungdomsårene, begynner han først å snakke om likhetstrekkene.

– Vennskap var jo det aller viktigste for meg som ung, og selv om jeg ikke er i det miljøet lenger, så opplever jeg at jeg har funnet slike vennskap i voksen alder. Det er jeg takknemlig for.

– Ville vært foruten

Etter "Henrik" har fortalt om de forskjellige hendelsene som foregikk i ungdomsårene, spør vi han om han i senere tid har følt på anger.

– Det skjedde stadig vekk noe, og jeg var bestandig redd når jeg gikk rundt i byen. Det er ofte folk har vært i situasjoner og sier at de ikke ville vært foruten, men den perioden av livet kunne jeg vært foruten.

Videre forteller han at han lever et kristent liv i dag, og at Gud har hjulpet han med å bearbeide traumene.

I dag lever han et helt annet liv enn han hadde sett for seg som tenåring.

Etter flere år i det nynazistiske miljøet, rusmiljøet og med flere soninger i fengsel skapes det personlige erfaringer. Dette har "Henrik" valgt å ta med seg inn i jobben han gjør i dag.

"Henrik" jobber i dag med rusmisbrukere som ønsker en forandring i hverdagen. I tillegg til å ha en jobb å gå til, er han også blitt familiefar og ektemann.

– Jeg får lov til å være en pappa, ektemann og får jobbe med folk som sliter med rus. Så egentlig har ikke min fortid vært forgjeves, for når jeg snakker om fortiden min sammen med andre som sliter, så dannes det et tillitsbånd.

Han legger til at han ønsker å være deres bro tilbake til samfunnet, og vil derfor dedikere resten av livet sitt til å hjelpe andre som befinner seg i like situasjoner som han selv har vært gjennom.