Høyreekstremismen i Norge - Del 2:

Nynazismens bakteppe

Journalist, politiker og forfatter Øyvind Strømmen har de siste årene kartlagt kontrajihadistiske og høyreekstreme miljøer på internett.

Han sier at det som kjennetegner de nazistiske miljøene i Norge på 1990 - og tidlig 2000-tallet var at det var gjengpreget, og at det foregikk på gateplan.

– Når det har vært et gatefenomen så er det helt klart flere som i utgangspunktet er dratt inn i en radikaliseringsprosess som handler om andre ting enn ideologi til og begynne med.

Han mener at faktorer som utenforskap, et søk om felles identitet, det å være en del av et miljø og det å høre til spilte en rolle i hvorfor unge oppsøkte slike miljøer.

– Det er helt klart at utenforskap også spiller en rolle i dag, men bildet er litt annerledes likevel. I dag har man en nynazistisk organisasjon i norsk sammenheng, Den nordiske motstandsbevegelsen.

Strømmen forteller at man i dette miljøet kan se en del som er litt eldre enn det man var vant med på 90-tallet.

– Utenforskap spiller fremdeles en rolle, men mønsteret er gjerne annerledes. Det er ofte ikke 16-17 åringer vi er bekymret for lenger.

Den nordiske motstandsbevegelsen opererer enda på gatenivå, og har samlinger og møtepunkter.

Les del 1 av "Høyreekstremismen i Norge" her.

Strømmen sier derimot at det er unaturlig og sette geografiske avgrensninger på miljøene.

– I utgangspunktet er det et internasjonalt miljø hvor folk treffes på digitale kanaler og på tvers av landegrenser. Det hentes inspirasjon av hverandre og man kan se at ideer og historiske påfunn hopper frem og tilbake over Atlanteren.

Han påpeker at dette er noe av det som har endret seg.

– Før så man radikaliseringen gjennom sårbarhetsfaktorer i kombinasjon med at det var et miljø lokalt. Nå finner man miljøet digitalt istedenfor.

Strømmen sier at Norge er et dårlig land å være ekstremist i, og at det er et paradoks at vi har hatt to høyreekstreme terrorister i Norge på ti år.

– Det er vanskeligere å falle utenfor, og en del av sårbarhetsfaktorene er mindre. Slike ideer og tankegods slår bedre an i land der det gjerne er større sosial uro, mindre tillit til samfunnet og der det er flere sårbarhetsfaktorer på et samfunnsmessig nivå.

Les del 3 av "Høyreekstremismen i Norge" her.

Kjetil Grødum er forsker og fagkoordinator for radikalisering og voldelig ekstremisme. Han sier at det har vært en markant nedgang i det som kan klassifiseres som dødelig vold, med unntak av de to store terrorangrepene vi har hatt i Norge.

Han ser derimot en forskjell i typen vold som nå finner sted.

– Vi ser at den uplanlagte volden langt på vei har erstattet den organiserte volden. Før var det mye slag-og stikkvåpen og grupper som gikk ut for å ta noen, mens nå er det oftere uplanlagte slag og spark.

Grødum mener at det ikke nødvendigvis er en nedgang i intensjon og forsøk på organiserte angrep, men at sikkerhetstjenesten har blitt mer effektive og avverger en stor andel.

– Gruppene rekker ofte ikke å etablere seg. De er der, men de blir avverget. Soloaktørene er vanskeligere å gripe fatt i og hindre.

Han mener at en annen endring som har skjedd de siste 30 årene er mønsteret i hvordan man radikaliseres.

– Før var det mye innvandringsmotstand. Det var også elementer av rasisme og ideologi, men det var enklere da.

Det vi ser nå er mye mer sammensatt.

– Det skjer mer på individnivå, og det er sårbarhetsfaktorer som motiverer for å oppsøke noe som kan representere den sårbarheten gjennom et fiendtlig bilde.

Grødum påpeker også at det nå er mer vanlig i høyreekstreme miljøer med konspirasjonsteorier og dårlig kildekritikk.

Bewar Omar har i mange år jobbet tett på vanskeligstilte ungdommer i Kristiansand sentrum og er idag miljøarbeider ved Tangen videregående skole.

Han har sett hvordan utenforskap gjør veien kort til dårlige miljøer.

– Alle hadde på en måte en form for felleskap, men samtidig var de utenfor. De fant hverandre og kunne relatere seg til mye felles.

Han forteller at fellesnevneren ofte var trøblete og mindre ressurssterke hjem. 

– Det er mye som ikke er helt på plass som gjør at de føler seg annerledes fra resten av samfunnet. Og disse finner hverandre fort i bybildet og da blir de en gjeng i byen, forklarer Omar.

Han opplevde at de fleste han møtte var ungdommer som hadde hatt uheldige forutsetninger i livet.

– De er i sentrum, og de er der for en grunn. Det er ikke alltid det er greit hjemme. De fleste jeg var i kontakt med ville ha jobb og de vil tjene penger. De vil ikke være i byen og de vil ikke være i et dårlig miljø. 

Omar forteller at han ikke har møtt på direkte høyreekstreme miljøer og at gjengene idag er mer blandet, i motsetning til da han var ung.

Han mener tilbudet til ungdommer må forbedres.

– Nå som vi vet hvordan ungdomsmiljøene fungerer og hvor mange som ønsker jobb, må man komme inn og gi et lukrativt tilbud som er godt nok til at de kan komme seg ut av det dårlige miljøet og tjene gode penger på ordentlige jobber, sier han.