Menns skjebne i selvmordsstatistikken
-Å komme seg gjennom kriser alene funker for noen, men ikke alle
Selvmord er en hjerteskjærende realitet som setter sitt dystre preg på tusenvis av liv i Norge hvert år. I følge statistikk fra Folkehelseinstituttet og Dødsårsaksregisteret gir de nyeste tallene et nærmere blikk på omfanget og utviklingen av denne alvorlige samfunnsutfordringen.
Hvert år mister rundt 650 personer livet ved selvmord i Norge, og det som gjør situasjonen desto mer bekymringsfull er at to av tre av disse er menn. Tallene er mer enn bare statistikk; de representerer en dypt forankret problematikk som strekker seg inn i alle samfunnslag.
Å forstå selvmord krever også en klar distinksjon mellom selvmord, selvmordsforsøk og selvskading. Mens selvmord representerer en tragisk konsekvens av selvpåførte skader, er selvmordsforsøk og selvskading kompliserte fenomener som innebærer ulike intensjoner.
I 2021 ble det registrert 658 selvmord i Norge, med en jevn fordeling mellom kjønnene. Dette antallet forblir innenfor den forventede variasjonen fra år til år, men det kaster også lys på vedvarende utfordringer.
Historisk sett har risikoen for selvmord doblet seg mellom 1970 og 1990, med spesielt bekymringsverdige tall blant unge menn. Selv om selvmordsratene er lavere nå enn på 90-tallet, ligger de fortsatt betydelig over nivået før 1960. Kjønnsforskjellene har blitt mindre, men det er tydelig at det fortsatt er utfordringer som må adresseres.
Analyse av selvmordsstatistikken avdekker også klare kjønnsforskjeller, med selvmordsratene som er betydelig høyere for menn i alle aldersgrupper bortsett fra de aller yngste. Dette peker på behovet for målrettede tiltak for å støtte ulike demografiske grupper.
I et dyptpløyende intervju med den anerkjente eksperten Kim Stene-Larsen, som har spesialisert seg innen suicidologi, psykologi og psykisk helse, avdekker vi de komplekse årsakene bak den betydelige overrepresentasjonen av menn i selvmordsstatistikken.
Stene-Larsen åpner intervjuet med å fokusere på det avgjørende valget av selvmordsmetode. Han påpeker at menn i større grad benytter seg av metoder med høy dødelighet, som skyting og hengning, mens kvinner velger metoder med større sjanse for overlevelse, som forgiftning. Han understreker at tilgangen til dødelige midler, spesielt skytevåpen, spiller en kritisk rolle, og avslører at alle de årlige 70 skytevåpenrelaterte selvmordene i Norge utføres av menn. I tillegg peker han på den økte selvmordsrisikoen knyttet til alkohol- og rusmisbruk blant menn.
En annen sentral tematikk som Stene-Larsen belyser er den betydelige påvirkningen av tradisjonelle maskuline normer. Han utforsker hvordan idealet om fysisk og mental styrke, uavhengighet og emosjonell stabilitet kan være krevende, spesielt når menn havner i situasjoner hvor de selv trenger hjelp. Denne utfordringen manifesterer seg tydelig i forskningen på alvorlige sykdommer som MS eller kreft med dårlig prognose, der yngre og middelaldrende menn viser høyere risiko for selvmord i slike situasjoner sammenlignet med kvinner.
Menn er overrepresentert i selvmordsstatistikken på tvers av alle aldersgrupper, og Stene-Larsen peker på den særlig høye forekomsten i aldersgruppen 40-60 år. Han spekulerer i at ansvar, familiestiftelse og karrierepress kan bidra til økt risiko, spesielt når det oppstår nederlag. Separasjon eller skilsmisse i denne fasen utgjør også en vesentlig risikofaktor. Selv om den underliggende mekanismen ofte er lik på tvers av aldersgrupper, påpeker han at utløsende årsaker kan være aldersspesifikke.
Når det gjelder behandling og forebygging, erkjenner Stene-Larsen mangelen på tilstrekkelig kunnskap. Han understreker viktigheten av individuell tilnærming, inkludert ulike former for samtaleterapi og løsning av livssituasjonelle problemer. Han påpeker imidlertid at mange menn unnlater å søke hjelp i kriser, og oppfordrer til økt innsats for å få flere menn til å oppsøke hjelp ved behov.
Stene-Larsen uttrykker bekymring for mangelen på kunnskap om tilgjengelige tjenester og behovet for å redusere stigma knyttet til psykiske helseproblemer. Han fremhever betydningen av kunnskap om når og hvor man skal søke hjelp, samt støtten fra menneskene rundt, som partnere, venner, kolleger og fastleger. Han peker på behovet for å øke bevisstheten om psykiske utfordringer på ulike livsarenaer, som barnehager, skoler og arbeidsplasser.
"Det er viktig å forstå når og hvor man skal søke hjelp. Ofte vet ikke enkeltpersoner hvor de skal henvende seg, hvilke tjenester som er tilgjengelige, eller hvordan de kan få den hjelpen de trenger," understreker Stene-Larsen. Han påpeker at denne mangelen på klarhet kan bidra til at mange holder seg unna nødvendig hjelp, og dette kan være spesielt kritisk når det gjelder å forebygge selvmord.
Videre vektlegger Stene-Larsen betydningen av å redusere stigmaet knyttet til psykiske helseproblemer. Han påpeker at samfunnets fordommer og negative oppfatninger kan virke avskrekkende på enkeltpersoner som strever med mentale helseproblemer. Denne stigmatiseringen kan skape en barriere for åpenhet og ærlighet omkring psykisk helse, og dermed forhindre at enkeltpersoner søker den nødvendige støtten de behøver.
"Vi må jobbe aktivt med å endre den allmenne oppfatningen rundt psykiske helseutfordringer. Det er avgjørende å skape et miljø der det er akseptabelt å søke hjelp og der man ikke blir dømt for å ha psykiske helseutfordringer," legger han til. Han tror at denne endringen i samfunnets oppfatning er avgjørende for å oppmuntre flere til å bryte stillheten og søke støtte når de trenger det mest.
Elias er en av mange gutter som kjenner på det å være ensom, men også det å ikke tørre å innrømme at man har det vanskelig eller tøft. I dagens samfunn blir det stilt høye krav til gutter og menn om den store forventningen til maskulinitet.
Dette har gjort det vanskelig for mange gutter og menn å innrømme at en trenger hjelp eller trenger noen å prate med.
Elias er en av mange unge menn som føler seg ensom. Han forteller at den påtrengende maskuline tankegangen om at menn ikke snakker om følelsene sine kan være svært skadende.
I skyggene av ensomhetens tunge byrde står Elias frem og deler sin gripende historie om å vokse opp som en ensom gutt i et samfunn preget av forventninger til maskulinitet.
Elias beskriver sitt første møte med ensomheten som en kjølig skygge som fulgte ham gjennom barndommen. Skolegården, normalt et sted for glede og vennskap, var for Elias et landskap av fremmede ansikter og vanskeligheten med å få seg venner. Følelsen av å være usynlig og oversett ble et fast følge gjennom ungdomsårene.
Opp igjennom årene lærte han å leve uten så fryktelig mange vennskap rundt seg, men da de vonde tankene kom var det vanskelig å jobbe seg gjennom dette alene. Følelsene Elias da hadde kjent på i så mange år ble bare forsterket og han slet med å finne grunner til å bli værende her. «Det var fryktelig tungt å stå i alene, men jeg turde rett og slett ikke å dele mine såre tanker i frykt for å ikke være mann nok.»
Han snakket om et samfunn der forventninger til maskulinitet ofte tvinger gutter til å undertrykke følelser, og åpenhet blir sett på som svakhet.
Redningen ut av mørket for Elias ble til slutt en samtale med hans mor. «Hun så jeg ikke hadde det bra, og det ble lettere å åpne seg når hun tok det første steget inn i samtalen»
"Ensomheten lærte meg at det ikke bare handlet om mangel på selskap, men om en dyp lengsel etter forståelse og aksept," sier Elias. Han reflekterte over samfunnets forventninger til gutter og menn, der maskulinitet ofte ble feiltolket som følelsesløshet.
Built with Shorthand