Når hjelpen ikke når fram – og ungdom faller utenfor
Kristiansand får 17,5 millioner kroner for å styrke arbeidet med å forhindre at ungdom havner i kriminalitet. Likevel forteller flere fagpersoner at en liten gruppe ungdommer fortsatt glipper, og at hjelpen ofte kommer for sent. Hvordan kan det ha seg, når ressursene er større enn noen gang?

Han varslet barnevernet, helsesykepleier og skole, men fikk bare én samtale, kanskje to... I mellomtiden ble det verre.
Han bor i Kristiansand, har jobb og ressurser, men beskriver seg selv som hjelpeløs. Faren, som ønsker å være anonym for å skjerme sønnen, sier han gjorde alt han kunne for å be om hjelp. Men systemet svarte ikke.
– Det var som å rope i et tomt rom, sier han.
Det begynte med små tegn. Sønnen isolerte seg, ble trukket mot feil miljø. Foreldrene meldte fra tidlig, men opplevde å ikke bli tatt på alvor.
– Sammen med ungdommen hadde de noen samtaler med fastlegen, som foresatte beskrev som hjelpsomt. Men på grunn av lange køer og lite respons fra andre aktører, var det lite hjelp å få i systemet. Det vi trengte var et sted å henvende oss, noen som faktisk tok telefonen. Et lavterskeltilbud med ekte oppfølging, før ting eskalerer.
Han er tydelig på én ting: "Det hjelper ikke med ressurser om de ikke settes inn riktig." Familien hans er ressurssterk. De kan snakke for seg. Men hva med dem som ikke kan det?

En liten gruppe, store utfordringer
– Det er svært få barn og unge som involverer seg i kriminalitet, men noen få står for mye. Utfordringen er å finne dem tidlig nok, sier Johanne Marie Benitez Nilsen, kriminalitetsforebyggende koordinator i Kristiansand kommune.
I 2025 mottok kommunen 10,5 millioner kroner fra Kunnskapsdepartementet til et nytt tverrfaglig beredskapsteam for ungdomskriminalitet. Midlene ble utløst etter at kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun besøkte kommunen.
Midlene går til flere trygge voksene ute i gatene, større samarbeid mellom skole, politi, barnevern og fritidstilbud.
Teamet er fremdeles under utvikling. Spørsmålet er hvordan man best organiserer innsatsen for at den faktisk skal treffe, før det er for sent.
Dobling i institusjonsplasseringer
– Vi ser en klar økning i ungdom som plasseres i institusjon. Det har doblet seg de siste årene, og det sier at vi ikke alltid lykkes med å gripe inn tidlig nok, sier barnevernleder Monica Brunner.
Det er særlig ungdom med rusutfordringer, svakt forhold til skole og lav tillit til voksne som går igjen. Når hjelpen først kommer, er de ofte allerede dypt inne i et risikomiljø.
Skolen ser signalene – men mangler verktøy
– Når vi ser en 14-åring som allerede har strevd i flere år, må vi spørre oss hva som kunne vært gjort tidligere, sier Hilde Grimm, rektor ved Havlimyra skole.
Hun beskriver en hverdag der ansatte følger tett med, lager individuelle planer, og forsøker på å bygge relasjoner til elever som faller utenfor. Men ofte tar det for lang tid før hjelpen faktisk kommer. Og når det gjelder de mest utsatte elevene, er det ikke nødvendigvis skolen som kan gi dem det de trenger mest.
– Vi har mange dyktige fagfolk, men systemet er tregt. Vi bruker mye tid på å sende bekymringsmeldinger, sitte i møter og prøve å koordinere innsats. Samtidig går det kanskje måneder før tiltakene er på plass.

Jobber aktivt med elever i risikosonen
Sverre Bjotveit, Rektor ved Oddemarka skole
Sverre Bjotveit, Rektor ved Oddemarka skole
Rektor ved Oddemarka skole, Sverre Bjotveit kjenner igjen problemene. På Oddemarka skole jobber de aktivt med aktivitetsplaner for elever i risikosonen, men også her er det grenser for hva skolen kan gjøre alene.
– Hvis eleven ikke ser noen vits i å være her, hjelper det lite med leksehjelp, sier rektoren på Oddemarka skole Sverre Bjortveit
– Da må tiltakene komme på ettermiddagstid, i nærmiljøet, med trygge voksne som har tid.
Han peker også på et voksende fenomen mange skoler nå kjenner igjen: tystekulturen.
– De vil ikke "snitsje". Og det handler ikke om trass, men om frykt. Det er barneskoleelever som ikke tør å si fra, fordi de vet det kan få konsekvenser.
Siktede personer per 1000 innbyggere
Kilde: Etterforskede lovbrudd, Statistisk sentralbyrå
Johanne Benitez Nilsen, kriminalitetsforebyggende koordinator
Johanne Benitez Nilsen, kriminalitetsforebyggende koordinator
Tiltakene virker – for noen
Kommunens tall viser en markant nedgang i ungdomskriminalitet i 2024, spesielt blant de yngste. Nesten 100 færre ungdommer ble registrert sammenlignet med året før.
– Det viser at vi er på riktig vei. Men vi vet fortsatt for lite om de ungdommene som glipper, sier kriminalitetsforebyggende koordinator Johanne Benitez Nilsen.

Ute der ungdommene er
Kristiansand har en rekke forebyggende prosjekter, hvor Gatepuls er en av hjørnesteinene. Dette initiativet består av et team som går rundt i sentrum hver tirsdag-torsdag fra 14:00-20:00. De går i ulike bydeler, kjøpesentre, fritidsklubber og bussterminaler. Noen ganger finner de seg i et parkeringshus, andre ganger ved en gapahuk i skogen.
- Vi går mye. Teller mange skritt i løpet av en vakt, sier Fredrikke Håbesland Strøm, miljøterapeut, og smiler.
- Det handler om å være synlige. Mange ungdommer vet ikke hvem vi er første gang. Men etter hvert begynner de å nikke, hilse, spørre om sommerjobb eller slå av en prat. Da vet vi at det virker.
Gatepuls består av fagpersoner fra ulike deler av kommunen, blant annet oppvekstmiljø, helsetjenesten og ungdomstjenesten. Sammen dekker de et aldersspenn fra mellomtrinnet til 25 år. Målet er å bygge tillit over tid, slik at ungdommene tør å åpne seg før situasjonen eskalerer.
- Det å få en god relasjon er kjempe viktig, det er da de åpner seg og vil fortelle om hvorfor de gjør som de gjør og tidligere opplevelser, sier miljøterapeut Joachim Molte Kristensen.
- Vi får ofte vite mye ting andre voksne vet, fortetter Kristensen.
Samarbeidet med frivillige organisasjoner som Fellesverket, KUP og Kirkens Bymisjon gjør det mulig å følge opp ungdom videre, i trygge og lavterskel miljøer.
- Det mest utfordrende er alt vi vet, men ikke får gjort noe med, sier Strøm.
- Vi møter ungdom som strever, men som ikke vil ha hjelp. Eller som har foreldre som ikke slipper hjelpeapparatet inn. Det gjør vondt å se, men vi kan ikke tvinge oss på. Spesielt sårbart er det når ungdom har dårlige erfaringer med voksne fra før, fortsetter hun.
- En viktig ting er at ungdommene ser de samme ansiktene over tid. Vi ser en veldig god effekt av dette, men skulle gjerne gjort dette enda mer. Skaper en trygget, sier Yngvild Grummedal, leder for forebyggende avdeling.
Gatepuls følger ingen sjekklister. De er ikke en bestillingstjeneste, og det er nettopp det som gjør dem fleksible.
- Noen ganger er det viktigste vi gjør å bare være der. I en park. På en trapp. Sammen med dem, sier Strøm.
Vi spurte miljøterapeutene i Gatepuls om de har råd til fortvilte foreldre som sitter i en usikker situasjon.
- Vise nysgjerrighet og kjærlighet til ungdommen, kontra frustrasjon, sier Miljøterapeut Mats Risdal.
- Jeg tror det er mangel på det, at ungdommen blir møtt med konsekvenser og frustrasjon fra foresatte, og ikke nysgjerrighet og kjærlighet, fortsetter han.
Bilde av Fredrikke Håbesland Strøm (t.v), Joachim Molte Kristensen (i.m) og Mats Risdal (t.h).
Bilde av Fredrikke Håbesland Strøm (t.v), Joachim Molte Kristensen (i.m) og Mats Risdal (t.h).
Miljøterapeut Joachim Moltke Kristensen
Miljøterapeut Joachim Moltke Kristensen
Yngvild Grummedal, leder for forebyggende avdeling.
Yngvild Grummedal, leder for forebyggende avdeling.
Miljøterapeut Mats Risdal
Miljøterapeut Mats Risdal
Jobb som vei ut
Blå Kors i Kristiansand tilbyr en viktig redningsbøye for ungdom gjennom lavterskel arbeidstrening via prosjektet “CVidere”. Siden oppstarten har over 400 ungdommer fått betalt deltidsjobb. For mange har dette tilbudet fungert som en livlinje, som ikke bare hjelper dem ut av negative miljøer, men også gir dem en ny retning i livet. En av prosjektlederne beskriver hvordan ungdom selv har uttrykt at det å ha et trygt sted å gå til, med voksne som lytter og bruker tid på en prat, har vært avgjørende for deres utvikling.
I andre deler av landet har Blå Kors også tatt grep. I Trondheim driver de tilbudet "Steg for steg", hvor unge mennesker får hjelp til livsmestring og støtte til å nå små, men betydningsfulle mål: komme seg ut av isolasjon, finne et sosialt nettverk, og få bedre kontroll på økonomien.
– Mange av de unge som kommer til oss har levd i utenforskap lenge. Rus kan være en form for selvmedisinering, og mange isolerer seg, sier Hege Levidatter Hansen, virksomhetsleder i Blå Kors Steg for Steg.
– De trenger støttespillere som bærer håpet sammen med dem.
Gjennom "Steg for steg" kobles deltakerne med frivillige voksne som fungerer som "tid-givere". Sammen deltar de i aktiviteter som trening, boligjakt, eller rydder opp i økonomi. Målet er å hjelpe de unge med å gjenoppdage sine egne styrker og finne tilbake til et liv som føles meningsfylt og verdifullt.
– Vi møter dem individuelt, og det er alltid ulike behov. Noen trenger rusbehandling. Andre trenger bare én person som tror på dem, avslutter Hansen. Dette personlige og støttende miljøet legger grunnlaget for å bygge en stabil og positiv fremtid for de unge.
Nye midler, nye håp
Kristiansand kommune har nylig fått en tilførsel av sju millioner kroner fra Bufdir. Disse midlene kommer i tillegg til de 10,5 millionene som allerede er bevilget fra Kunnskapsdepartementet, og de skal brukes på andre områder enn de som allerede er dekket.
Mens de første midlene er spesifikt tildelt for etableringen av et tverrfaglig beredskapsteam, er Bufdir-midlene rettet mot å styrke arbeidet med foreldrestøtte: som familieråd, foreldreråd og samarbeid på tvers av kommuner.
– Dette vet vi virker, sier Yngvild Grummedal, leder for oppvekstmiljø og forebygging i kommunen.
Målet med midlene er å kunne gi støtte til familier på et tidligere tidspunkt, slik at man kan forhindre at ungdommer faller helt utenfor. Samtidig skal det sikres at foresatte også får den hjelpen de trenger for å håndtere en utfordrende hverdag. For for mange oppleves systemet fortsatt som fragmentert og lite fleksibelt.
Hege Levidatter Hansen, virksomhetsleder i Blå Kors Steg for Steg. Foto: Privat
Hege Levidatter Hansen, virksomhetsleder i Blå Kors Steg for Steg. Foto: Privat
Bilde av Yngvild Grummedal, leder for oppvekstmiljø og forebygging i kommunen (t.v) og kriminalitetsforebyggende koordinator Johanne Benitez Nilsen (t.h)
Bilde av Yngvild Grummedal, leder for oppvekstmiljø og forebygging i kommunen (t.v) og kriminalitetsforebyggende koordinator Johanne Benitez Nilsen (t.h)
Men hva hjelper det med flere millioner hvis hjelpen ikke når fram?
Faren som varslet både skole, helsesykepleier og barnevern sitter igjen med en følelse av tomhet. Han ropte tidlig og høyt, men det tok for lang tid før noen svarte.
– Jeg gjorde alt jeg kunne. Men det kom ingen, sier han.
Han ønsket seg én person, én som tok ansvar. Ikke bare et møte eller en e-post, men en voksen som kunne si: “Dette følger jeg opp.”
– Vi hadde ikke behov for et nytt system. Vi trengte et ansikt. Et menneske. Før det smalt.
Han tenker ofte på familier med færre ressurser enn dem, som kanskje ikke vet hvor de skal henvende seg, eller som ikke har energien til å forsøke.
– Hvis vi ikke klarer å fange opp dem heller – da har vi tapt.
