Pandemien etter pandemien

I 1979 toppet det britiske rockebandet The Cure hitlistene med slageren «Boys Don’t Cry». Vietnamkrigen var et mørkt og lukket kapittel, og verdens befolkning begynte smått å ane håp om en bedre fremtid. Samtidig ser helsepersonell verden over en skremmende utvikling over mennesker som velger å avslutte sitt eget liv. Risikoen for selvmord har de siste ti årene blitt fordoblet.

Siden den gang har det ifølge FHI blitt begått i overkant 600 tilfeller av selvdrap årlig i Norge, hvor et kjønn er overrepresentert. Over to av tre er menn.

Årlig skårer vi bedre og bedre på FNs «World Happiness Report», og viktigheten rundt åpenhet om psykisk helse blir til stadighet løftet frem i lyset av både kjendiser, influensere, medier og politikere. Samtidig har bruken av antidepressive medikamenter blant menn økt med 13 prosent de ti siste, ifølge FHI sitt reseptregister.

Vi leser stadig om modige jenter som tar til internett og sosiale medier for å fortelle åpent om sine utfordringer med psykiske lidelser. Fellesnevneren de siste årene har vært deres mentale helse under isolasjon, karantene og livet i et lukket samfunn. Men hvordan har egentlig unge menn opplevd de to siste årene som har vært? I denne reportasjen ønsker jeg å la stumme stemmer komme til ordet, og belyse et alvorlig problem som ikke får nok oppmerksomhet.

Kommer vi egentlig til å se en forbedring av hvordan den vanlige mannen i gata har det, eller kommer mentale problemer og tyste stemmer til å bli pandemien etter pandemien?

- Når barna i barnehagen begynner å gråte pleier jeg alltid å fortelle dem at det er lov til å gråte. Jeg tror det er viktig at guttene i ung alder får høre det av en mannlig rollemodell, forteller Preben.

Preben er 33 år. Han er født og oppvokst i en liten idyllisk by på Sørlandet. Etter tre år på universitetet landet han før fire år siden drømmejobben. Da startet karrieren som barnehagelærer, og siden den gang har ikke Preben sett tilbake på valget med snev av anger. Han bor alene sammen med den franske mastiffen Tito.

Han setter seg tilbake i stolen og smiler når han tenker på hvor heldig han er som har kapret drømmejobben. Hver fredag har han også ansvar for den lokale ungdomsklubben. Han er glad i både barn og unge, og ønsker å være en god rollemodell.

- Når pandemien først kom kan jeg huske det var mye kaos. Alle søkte svar på spørsmål ingen kunne svare på. Merkelig nok blir jeg rolig av kaos. Da får andre et inntrykk av hvordan jeg har det inni meg store deler av tiden.

I voksen alder fikk Preben diagnosen Attention deficit disorder, ofte forkortet og bedre kjent som ADD. Det ble en lettelse, for endelig begynte bitene fra barndommen å falle på plass.

- Da jeg var 17 år slo jeg i hjel dørene hjemme. Allerede fra jeg var liten følte jeg på mye frustrasjon jeg ikke fikk utløp for. Jeg vokste nok opp i den generasjonen hvor gutter heller ville lide i ensomhet enn å prate åpent om problemene sine.

I senere tid har han brukt moren som samtalepartner. Hun har vært behjelpelig med et trygt lyttende øre, og en støttespiller når hjelp hos psykolog ble nødvendig. Det har hjulpet.

- Jeg kan ha verdens verste dag og løse det med en enkel kaffe med mamma. Under pandemien vandret jeg mye rundt alene. Å tenke tanker alene istedenfor å si dem høyt begynte å bli farlig. Da kunne jeg ikke høre hvor virkelighetsfjerne de vonde tankene var.

- Da landet stengte ned var det greit å ha fri de første dagene, men jeg var raskt ute med å spørre om jeg kunne bli prioritert for arbeid i barnehagen da vi smått åpnet. Jeg hadde ingen hjemme. Det begynte å tære på psyken.

Når han er hjemme, står TV-en alltid på. Det samme når han legger seg, da er det podcast.

- Jeg må ha lyd på hele tiden. Det demper lydene i hodet. Det verste jeg kan høre er stillhet, forteller Preben, i det han åpner kjøleskapet for å ta ut dagens middag. Med ADD diagnosen følger det med et evigvarende tankekjør. Stilhet har alltid vært min verste fiende.

Preben åpner en pakke med Fjorland kjøttboller. Det er akkurat nok til en person.

- Jeg tror vi gutter må bli flinkere til å tømme oss emosjonelt. Snakke med gutta, åpne seg opp for hverandre. Vi gutter har også ting vi synes er viktig. Der er jenter milevis foran oss.

Da Preben begynte med medisiner for å kontrollere konsentrasjonen og følelsene sine, så han frem til å endelig få fjernet den indre uroen han hadde i kroppen. Det holdt på å ende fatalt.

- Jeg begynte på Ritalin og var positiv i starten. Men folk kan reagere veldig individuelt på effekten. Jeg er ærlig når jeg sier at jeg var sekundet fra å ta livet av meg.

Han forteller at klisjeen om at «du må bare spørre om hjelp» ikke er for alle.

- På lik linje som at vi er født fysisk forskjellige er vi også født psykisk forskjellige. For meg er det ikke, og har aldri vært «å bare spørre». Det tror jeg mange andre gutter og menn også føler på. Vi har vokst opp i en macho kultur hvor det nærmest er forventet at gutter skal kunne vende det andre kinnet til og ikke vise noen følelser. Det har vært for lite fokus på menns følelser.

- Gjennom årenes løp har alle vært enige om å skape større likhet for minoritetsgrupper. Årlig er det både arrangementer og parader for homofiles rettigheter og at melaninrike menneskers liv har betydning og verdi. Det er viktige kamper å ta, og det er nesten beundringsverdig på en negativ måte at vi fremdeles må ta disse kampene i 2022. Men midt oppi det hele glemmer man den hvite, privilegerte cis-kjønnede mannen som lider i stillhet. Er vi for heldige til å kunne føle på usynlige sykdommer?

- Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle ende opp på den siden av bordet. Interessen min for psykologi har alltid vært til stede, og en periode vurderte jeg å studere psykologi. Nå var det jeg som skulle sitte i en stol, kle meg naken, og sette ord på alle mine innerste følelser og demoner. Det var godt. Man kan godt si at man kjenner seg selv 100 prosent, men det tror jeg ingen gjør.

Preben ser positivt på fremtiden, og forteller at det er de små gledene i hverdagen som virkelig bidrar til å gjøre en forskjell

-For å få hjernen til å jobbe på en ny måte begynt jeg å tegne. Det tror jeg mange har godt av, uansett om det er å lære seg å strikke, spille piano, plystre eller tegne. Lær deg noe nytt. Og helt til slutt, så kan ingen bestemme fremtiden. Den må du bestemme selv. Hvis du føler at hverdagen kan være tung å gjennomføre finnes det alltid hjelp

Etter at kaoset fra pandemiens utbrudd hadde dempet seg kom perioden hvor stillheten var drepende. Dagene gikk og et ekkokammer av vonde tanker begynte igjen å slite på Preben.

Hunden Tito har gjennom ni år vært en lojal venn for Preben.

"Jarle" er en nevenyttig og praktisk anlagt mann som fikk sitt første møte med verden en varm junidag i 1991. Siden den gang har han vokst opp og bodd på Sørlandet. Da han var liten, ble han ofte observert med hendene fulle av småspiker og hammeren sin. Kursen var som oftest satt mot skogen for å finne store trær. Jarle elsket å bygge ting, og en hemmelig trehytte hvor bare han hadde tilgang hadde alltid vært drømmen.

Det var ikke mange som ble sjokkerte da han valgte byggfag på videregående. Og du kan tro at jubelen satt løst da han etter to år på skolebenken, og to år i en bedrift fikk svennebrevet i hånden, med karakteren meget godt bestått. Endelig kunne livet begynne.

- Det føltes ut som jeg mistet manndommen min da jeg satt på legekontoret og gråt foran legen, forteller «Jarle».

Det var først i voksen alder at Jarle fikk føle på kroppen hvor utfordrende livet kunne være. Men han ønsket ikke å dele tankene med noen. Det skulle han være for god for

- Det høres kanskje latterlig ut, men menn skal jo ikke ha følelser. Det virket bare feil å fortelle noen av guttene at jeg hadde det vanskelig. Ingen av de andre hadde det vanskelig. Trodde jeg.

Jarle valgte å holde tankene sine for seg selv. Det hadde fungert tidligere, og han ville ikke at andre skulle oppfatte han som svak eller sutrete. I ettertid forteller han at han føler anger over å ikke ha vært åpen tidligere. Et kinobesøk med kjæresten forandret nemlig alt.

- Jeg hadde gått arbeidsledig en periode etter at pandemien hadde truffet landet. Når jeg hadde fri snudde jeg døgnet, mistet rutinene og begynte å bli ganske likegyldig. Ting som en gang var viktig for meg kunne jeg legge til side og vente med. Ting spilte liksom ingen rolle lenger. Om jeg våknet klokken 06:00 eller 12:00 var ubetydelig. Da begynte jeg å føle meg ubetydelig.

- Kjæresten min og jeg skulle reise på kino som vi ofte pleide å gjøre før korona. Men denne gangen var det noe veldig feil. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om filmen og mistet til slutt helt kontekst i historien. Det begynte jeg plutselig å dømme meg selv for.

Klarer du ikke en gang å følge med på en film lenger? Jeg ble sittende alene i et stille rom med et diffust bråk av en holleywoodproduskjon i bakgrunnen. Stemmen i hodet mitt fortalte meg at «det spiller ingen rolle om du bare går og skyter deg nå». Da var jeg raskt ute med å bestille time til legen.

Mann for sin hatt: Først etter permittering forsto Jarle hvor viktig hverdagen hadde vært for han.

Jarle fikk hastetime hos legen da han forklarte hva han følte på. Der ble han møtt med forståelse og omtanke, men beskjeden han fikk var i starten ganske tung å svelge.

- Deprimert. Jeg var deprimert og hadde tegn på angstlidelser. Det var så virkelighetsfjernt for meg. At jeg kunne ha det liggende i kroppen. Hele livet har jeg vært en glad og fornøyd gutt. Dette var jo ikke meg.

I ettertid har Jarle reflektert rundt hvordan ting ble som de ble, og hva som kunne ha forhindret giftige tanker.

- Hadde vi gutter fra starten vært mer åpne med hverandre tror jeg følelsene mine hadde opplevdes mer normale. Mye av tyngden for min depresjon var at jeg følte en enorm ensomhet. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg at andre bekjente også følte på de samme følelsene. Og hvorfor har det blitt slik?

- Menns følelser må være det mest tabubelagte temaet jeg kan tenke meg. Hva ville du helst skrevet på facebookveggen din? «Jeg har testet positivt for en kjønnssykdom etter en tur til Ayia Napa» eller «Tankene mine er mørke, jeg er alene og jeg behøver noen». Jeg tror veldig mange hadde valgt det første. Og inntil det forandres burde vi snakke mere om det.

Helt til slutt legger Jarle til at han under de tyngste periodene fant mye støtte hos Mental Helses hjelpetelefon. Der kunne han tømme hjertet sitt, og være anonym.

- Vi er veldig heldige som bor i et land som har slike tilbud. Jeg håper de som sitter i andre enden får en fin lønn, for de redder liv.

- Det verste er kanskje den håpløsheten jeg følte på da de profesjonelle jeg tok kontakt med ikke gjorde nok for å hjelpe.

Sebastian har hele livet vært interessert i å se det gode i andre mennesker. Andres ve og vel betyr mye for han, og muligheten til å kunne gi andre en bra dag er det som drar han ut av sengen hver morgen.

Han er født og oppvokst i Grimstad. På fritiden er han glad i spilling og koding. Han er mest glad i jobben sin som barne- og ungdomsarbeider på en barneskole i Grimstad. Der assisterer han sjette klasse, og kunne egentlig ikke drømt om en bedre arbeidsplass eller jobb.

Jobben bidrar til at Sebastian får vært med på mye sosialt, og får en meningsfylt hverdag

- Jeg kan fremdeles huske når pandemien kom. I starten virket det så surrealistisk og så virkelighetsfjern. Den første tanken som slo meg var vel egentlig at det skulle bli deilig med en tidlig start på vinterferien. Jeg, som de fleste andre, var vel egentlig overbevist på at vi skulle være tilbake 100 prosent etter toppen to uker.

Slik gikk det ikke. Dager ble til uker, og uker ble til måneder. Plutselig begynte den tidlige vinterferien å tære på Sebastian

- Jeg opplevde at jeg gikk tre hele uker uten å være med på noe sosialt eller å møte andre mennesker. Det tok ikke mer enn tre uker før jeg begynte å gråte meg til søvn de fleste kveldene. Plutselig begynte livet å virke meningsløst og håpløst

Sebastian er et rutinemenneske, og har alltid vært glad i hverdagen. Det er flere hverdager enn helgedager, så man må lære seg å nyte hver dag man får. Det er mentaliteten han alltid har levd etter.

- Det ensformige livet med å være på jobben via Zoom, gå til kjøkkenet for å spise, forså å gå tilbake til senga på fritiden tok knekken på meg. Det var sjokkerende hvor lite som egentlig skulle til før jeg virkelig begynte å føle meg dårlig

Til slutt ante han ikke annet håp enn å kontakte fastlegen sin for å legge alle kortene på bordet. Der ble han dessverre ikke møtt med hjelpen han hadde ønsket.

- Det verste er kanskje den håpløsheten jeg følte på da de profesjonelle jeg tok kontakt med ikke gjorde nok for å hjelpe. Jeg vet ikke hvor mange samtaler jeg har vært igjennom, hvor konklusjonen er den samme. «Det er normalt å ha det litt vanskelig til tider». Jeg følte meg helt tom. Jeg følte at det var min egen feil at jeg følte meg så dårlig.

Heldigvis ble det en rolig gjenåpning på skolen som Sebastian jobber på, og det ga han muligheter til å komme seg litt mer ut.

- Det var helt klart mye mer krevende forhold å arbeide under når vi åpnet opp igjen, men jeg vil mye heller ha en krevende dag på jobben enn en dag til i senga.

- Jeg håper gutter tør å snakke mer åpent om hvordan de føler seg i fremtiden. Akkurat nå ser verden mørk ut. Vi har nettopp gått gjennom en pandemi, geopolitisk er det konflikter i Ukraina, og jeg må ærlig innrømme at motivasjonen før fremtiden blekner når vi lever i en verden hvor enorm motgang har blitt en del av hverdagen.

Pressekontakt for Mental helses hjelpetelefon, Kristin Bergersen svarer.

- Hittil i år har det vært flere kvinner enn menn som tar kontakt med hjelpetelefonen. Mannlige innringere utgjør om lag 33 prosent. Tallet har vært stabilt år etter år. I 2021 så vi, som i 2020, en økning i antall henvendelser måned for måned for menn i alle aldere. Spesielt unge menn under 39.

Hun tror årsaken til at menn kvinner er overrepresenterte på statistikken over innringere at menn heller ønsker å opprettholde et ideal fremfor å la seg være sårbar.

- Det er skapt et ideal om å være en sterk mann. Og at det å være sterk betyr at man kanskje ikke ber om hjelp når man trenger det. Skammen over å ikke strekke til eller passe inn i et forventet ideal, stigmatiseringen rundt åpenhet om følelser, er med på å opprettholde at mange menn lider i stillhet og ikke søker hjelp i tide.

- I Norge tar i overkant av 600 personer livet sitt hvert år. To av tre er menn. Gjennom 20 år har selvmordsratene ligget på samme nivå. Kvinner er generelt mye flinkere til å bruke de hjelpetilbudene som finnes. Derfor må hjelpetilbudene utvikles og tilpasses slik at de også når menn. Mental Helse mener det trengs en opptrappingsplan og en kvalitetsreform i psykisk helsevern, slik at vi får gjort mer av det som faktisk virker.

Som tidligere nevnt er menns følelser et tabubelagt tema. Det arbeider Mental Helse daglig for å få bukt med.

- Mental Helse jobber hver dag året rundt for å bekjempe stigma og tabuer rundt psykisk helse. Gjennom politisk påvirkningsarbeid, folkeopplysning og formidling av brukererfaring, jobber vi for økt åpenhet, bedre forebygging og behandling av psykiske helseproblemer.

- Har du noen råd til menn som sliter med tunge tanker?

- Første steg er å snakke med noen om det. Snakk med noen du har tillit til. Har du ingen kan våre svartjenester hjelpe deg.

- Hvordan kan menn bli flinkere til å søke om hjelp?

- Menn må tørre å be om hjelp. Menn har ofte en høyere terskel for å søke hjelp enn kvinner. Vi trenger å bli bedre på å rekke ut en hånd og hjelpe folk til å takle de vonde følelsene eller situasjonene som kan utløse selvmordstanker. Mental Helse vil gjennom vårt arbeid bidra til å fjerne tabu og stigma rundt det å prate om psykiske helseutfordringer. Selvmord og selvmordstanker er gjerne temaer det er utfordrende å snakke om, men vi må ikke glemme å ta den praten.

- Ifølge FHI blir 2/3 selvmord begått av menn i Norge, hvordan kan vi jobbe for å forhindre dette?

Jobben med å forebygge selvmord er i for liten grad tilpasset menn. Den gruppen med størst selvmordsrisiko er pasienter i psykisk helsevern. Vi trenger konkrete tiltak og oppfølging i den fasen hvor vi vet at selvmordsrisikoen er størst. Vi trenger en opptrappingsplan og en kvalitetsreform for psykisk helsevern, som inkluderer tiltak både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Det har regjeringen lovet at de skal få på plass. Men en slik plan så trengs både økte ressurser, flere fagfolk og økt kompetanse på området. Vi må gjøre mer av det som faktisk virker. Forebygging må starte tidlig. Det må starte i grunnskolen.