Sørlandets tryggeste by
Solen skinner på denne lille byen som ligner en førsteklasses feriekoloni. Selv om en skulle tenke at det var sydenturister med paraplydrinker som preger denne byen, er det faktisk personer med demens som bor i disse trygge omgivelsene.
En stappfull parkeringsplass venter meg når jeg kjører inn til Strømmehaven, et steinkast utenfor Kristiansand.
Tore Austad (87) er beboer og bor i et slikt kollektiv i Strømmehaven. Han virker svært fornøyd med å bo her og skryter fælt av både personalet og av diktklubben sin. Han har et ordtak som blir gjentatt opptil flere ganger når vi sitter sammen på rommet hans i kollektivet.
- Hvis du ikke er trygg, så er du ikke fri. Og hvis du ikke er fri, da er du ikke trygg. Denne ideologien er annerledes enn slik det var før på institusjoner med låste dører, sier Tore.
Heidi Michell er avdelingsleder for Strømmehaven, som startet opp i oktober 2020. De fikk ideen fra verdens første demensby like utenfor Amsterdam som startet opp i 2010, men har tilpasset byen i Kristiansand til norske forhold.
- Her er visjonen at de skal fortsette å leve på sitt vanlige vis. Det handler om at de kan være med på hverdagslivet. De er med på matlaging, støvsuging, dekke på bordet, hente posten og dra på butikken og handle. Vi må hele tiden vurdere hva beboerne kan være med på siden de som er her blir sykere, forteller Michell.
På Strømmehaven er det seks bokollektiv med syv beboere i hvert kollektiv. Det er 14 sykehjemsplasser hvor det er 80 prosent av dem som har en kognitiv demens sykdom. Det er også 24 omsorgsboliger hvor beboerne ikke har en demens sykdom. I kollektivene kan det minnes litt som et studentkollektiv.
- Vi setter sammen de som kanskje har samme bakgrunn eller som har like forutsetninger. De har egne rom med bad, men deler kjøkken og stue. Noen er mer sosiale enn andre og vi driver aktivt med individuell tilpasning, sier Michell.
Beboer Tore Austad. Foto: Miranda Rom Rysstad.
Beboer Tore Austad. Foto: Miranda Rom Rysstad.
Avdelingsleder Heidi Michell sammen med trivselskoordinator Kjetil Senum. Foto: Miranda Rom Rysstad
Avdelingsleder Heidi Michell sammen med trivselskoordinator Kjetil Senum. Foto: Miranda Rom Rysstad
Ti tegn på demens:
Problemer med å utføre vanlige dagligdagse oppgaver, som å følge en matoppskrift eller bruke tekniske hjelpemidler som PC og fjernkontroll.
Språkproblemer, vansker med å huske navn på ting eller personer, eller at forståelsen av ord og meninger svekkes eller blir borte.
Oppmerksomhets- og konsentrasjonsproblemer, lett distrahert eller problemer med å følge med i en samtale.
Problemer med å huske tid og sted, som å huske avtaler og finne fram på ukjente steder.
Svekket dømmekraft, for eksempel problemer med å håndtere økonomi, svekket tallforståelse.
Hukommelsessvikt som påvirker arbeidsevnen, problemer med å lære noe nytt.
Problemer med abstrakt tenkning, logisk tekning svekkes og man kan bli mindre fleksibel. Noen får problemer med å forstå ironi.
Forandringer i humør, kan vise tegn på depresjon eller økt irritabilitet.
Atferdsendringer, som personlighetsendringer, er apatisk, isolerer seg fra omgivelsene.
Tap av initiativ og engasjement, redusert evne til å komme i gang med oppgaver. Tiltaksløs og vanskeligheter med målrettet aktivitet.
En aktiv hverdag
Aktivitetsprogrammet i byen er satt opp av Kjetil Senum, trivselskoordinator på Strømmehaven, og i dag er det konsert med Blå Kors som er på agendaen. Beboerne virker svært fornøyde med både konserten og ikke minst kjøttkakemiddagen etterpå.
- Vi skreddersyr aktivitetsprogrammet til de forskjellige gruppene vi har her. Vi har en til en aktiviteter for personer med demens som ikke kan være i store grupper og synes det er vanskelig med mange folk som prater. Da kan de gå turer eller ta en kopp kaffe sammen, forteller Senum.
For at aktivitetsprogrammet skal gå rundt, trenger Strømmehaven frivillige som arrangerer disse aktivitetene. Heldigvis har de god tilgang på frivillige.
- Det er anslagsvis 40 frivillige, ofte pensjonister i 60-80 åra, som har forskjellige klubber for beboerne. Det kan være bingo, tur eller allsang. På allsangen er det sanger som de kjenner fra barneskolen og kan vekke følelser som sitter igjen fra barndommen. Det er ofte gamle sanger og tekster om Sørlandet som de kan kjenne seg igjen i, sier Senum.
Strømmehaven har også samarbeid med skoler rundt omkring Kristiansand området. En andreklasse på barneskolen i nærheten kommer hver fredag og tegner og prater med beboerne.
- Det oppstår magiske øyeblikk når barna skal gå og de gir klemmer til beboerne. Interaksjon på tvers av generasjoner. Siden noen av beboerne ikke husker aktiviteten de har vært med på, er målet er å skape gode øyeblikk der og da for beboerne, opplyser Senum.
Beboer Tore Austad. Foto: Miranda Rom Rysstad
Beboer Tore Austad. Foto: Miranda Rom Rysstad
- Hvis du ikke er trygg, så er du ikke fri. Og hvis du ikke er fri, da er du ikke trygg.
Stor omstilling å havne på institusjon
Tore har bodd her tre-fire år, helt siden han ble diagnostiserte med demens. Han merket det ved at konsentrasjonen ikke var tilstede da han kjørte bil. Det var en stor sorg for han, men likevel noe han kunne ofre.
- Bevegelsesfriheten ble innskrenket. I mitt tilfelle så leverte jeg inn førerkortet, slik at skader ikke skulle oppstå. Legen min merket det på hukommelsen min, forteller Tore.
Når jeg spør Tore om hvor gammel han er tenker han seg om før han svarer at han er 87 år gammel. Tore ler i skjegget:
- Nå holdt jeg på å bli et eksempel på meg selv. Det er godt man kan ha litt galgenhumor på det! Ler Tore.
Tore mener det er en stor omstilling å havne på en institusjon når en har bodd for seg selv hele livet. Denne overganger var stor for Tore.
- Livet blir helt snudd på hodet. Det er andre som tar hånd om deg og passer på deg. Det tar litt tid å venne seg til. Man må være litt tålmodig med seg selv, sier en lunefull Tore.
Tore er gammel lærer og har undervist på universitetet i Chicago og her hjemme i Norge. Han underviste i norsk, engelsk og historie. Denne bakgrunnen og disse interessene er er tatt i betraktning for hvilke aktivitetsgruppe Tore er i og hvilke kollektiv han ble plassert i.
- Jeg er med i noe som heter poesiklubben. Jeg har jo levd av dette, som norsk- og litteraturlærer. Jeg har en forkjærlighet for lange dikt, folk må sitte lenge og høre på, sier Tore med et lurt smil om munnen.
De har klubbmøte hver fjortende dag og det er mellom 15-30 stykker. I klubben leser vi dikt, poesi og litteratur for hverandre. Spørsmålet om hvilket dikt som er hans favoritt kommer etter en betenkt stillhet fra Tore:
- Ja, vi elsker.
Musikken bidrar til glede
I et annet kollektiv bor Astrid Peersen, som nettopp har vært på Blå Kors-konserten. Hun viser meg med glede rommet sitt og vil slå av en prat om konserten.
- Jeg syntes det var gøy, rett og slett. Jeg er veldig glad bare noen spiller. Da jeg gikk på skolen fikk jeg fri i sangtimene, fordi jeg ikke var så flink til å synge, men her på rommet synger jeg likevel, ler Astrid.
Grader av demens varierer og jeg merker at hukommelsen er varierende, da jeg hører samme historie gjentatte ganger i løpet av det korte besøket. Når trivselskoordinator Kjetil setter på Alf Prøysen, kommer det nynning fra Astrid.
- Jeg og broren min satt stadig i trappa og sang. Da pappa kom hjem så hørte han det og spurte om vi skulle holde på lenge, men han lot oss holde på. Når jeg er alene så synger jeg fortsatt, forteller Astrid.
Solen går ned gjennom de små husene og kjøttkakemiddagen er fortært i Strømmehaven. Dagen går mot kveld i den lille byen, og mens noen benytter seg av tilbudet på roser på lokalbutikken, er andre klare for kveldens høydepunkt på tv skjermen: Værmeldingen.
Beboer Astrid Peersen. Foto: Miranda Rom Rysstad.
Beboer Astrid Peersen. Foto: Miranda Rom Rysstad.
Built with Shorthand