I lang tid trodde han at han måtte klare alt alene. I dag vet han at det motsatte kan redde liv.
Et liv i kamp – og veien tilbake
Bak det rolige ytre ligger et liv preget av langvarig smerte. Hans Eilsø vokste opp med belastninger som satte dype spor, og allerede i ung alder sto han uten et trygt sted å høre til. I perioder levde han som hjemløs, uten fast tak over hodet og uten noen å støtte seg på. Erfaringene fra denne tiden forsterket følelsen av å stå alene og måtte klare alt selv.
De psykiske utfordringene fulgte ham videre inn i voksenlivet. Han slet med uro, sterke reaksjoner og minner som kom uten forvarsel, samtidig som han forsøkte å fungere i hverdagen. Utad kunne det se ut som om han hadde kontroll, men på innsiden bygde det seg opp et stadig større press.
Da Hans var 24 år, skulle han lage mat på kjøkkenet. Han tok en glassbolle og helte varmt vann i den – og plutselig sprakk glasset, vann sprutet, og lyden fylte rommet. Han frøs momentant, som om han ventet at noen skulle komme og ta han. Men det var ingen der.
Øyeblikket ble et tydelig tegn på hvordan frykt og uforutsigbarhet fra barndommen fortsatt påvirket ham. Hans vokste opp med fysisk og psykisk vold, mange skolebytter og et hjem som aldri føltes trygt.
«Jeg har PTSD. Det betyr ikke én eller to hendelser, men en lang barndom med fysiske og psykiske overgrep, mange skolebytter – jeg levde perioder som hjemløs,» sier han.
Vendepunktet kom da han innså at han ikke lenger kunne bære alt alene. Med støtte fra kona Tove tok han imot profesjonell hjelp, noe som ble starten på en lang og krevende helbredelsesprosess. Gjennom terapi lærte han å forstå egne reaksjoner og fikk konkrete verktøy for å håndtere hverdagen.
Han er åpen om både hjemløshet, psykisk sykdom og tap, og håper at det å dele erfaringene sine kan gjøre det lettere for andre menn å be om hjelp. For han ble det tydelig at styrke ikke handler om å holde alt inne – men om å tørre å si ifra når livet blir for tungt.
Gjennom livet har Hans funnet støtte i flere ulike holdepunkter. Etter mange år med traumer, psykiske utfordringer og perioder med hjemløshet, ble det avgjørende for ham å ikke stå alene. Profesjonell hjelp i terapi ga ham både språk for det han hadde opplevd og konkrete verktøy for
å håndtere hverdagen. «Endring kommer ikke av seg selv – man må være villig til å jobbe med det,» understreker han.
Troen har vært en viktig bærebjelke, som har gitt mening, håp og trygghet også i perioder der livet har vært uoversiktlig. Kunst har også blitt et viktig uttrykk. Gjennom malingen bearbeider han følelser uten ord, og det kreative arbeidet gir ro og konsentrasjon.
Hans ble introdusert til maling gjennom vennen Ole, som hadde schizofreni. Første gang de møttes, var Hans skeptisk: «Jeg tenkte bare at han måtte ut av huset så fort som mulig – han var rusa, og han skulle bare ikke være der.» Men vennskapet vokste, og Ole inspirerte ham til å prøve noe nytt. «Jeg hadde aldri holdt i en pensel før, men vi begynte å male litt sammen. Det ble starten på min malereise.» Ole tok livet sitt ti år senere, og tapet har satt dype spor, men minnene om felles kreativitet og latter lever videre. «Noen ganger tenker jeg at jeg fikk lov til å le masse dagen før, kanskje fordi han visste det som skulle komme. Jeg vet ikke.»
Også kjøkkenet spiller en viktig rolle. Å lage mat gir struktur, tilstedeværelse og en pause fra tankekjøret. Når han trenger å koble helt av, vender han seg til musikk, særlig lovsanger. Like viktig har støtten fra kona Tove vært, som både stilte krav og sto ved hans side gjennom en krevende periode. Sammen – terapi, tro, kunst, kjøkkenets ro og nære relasjoner – har disse faktorene hjulpet Hans til å stå stødigere i livet.
Prosent psykiske lidelser blandt unge i Agder
Ung i Agder 2025 viser at flertallet av ungdom har god psykisk helse, men at mellom 15 og 17 prosent rapporterer betydelige psykiske plager. Det er klare kjønnsforskjeller, med langt høyere rapporterte plager blant jenter enn gutter. Samtidig viser rapporten tegn til stabilisering eller svak bedring i psykisk helse sammenlignet med tidligere år. Søvn, skolepress og livsstil framstår som sentrale faktorer i forståelsen av ungdoms psykiske helse i Agder
Armin Riefenslav er 18 år og går på Dahlske videregående skole i Grimstad. Han føler at det å være ung gutt i dag kan være vanskelig.
- Man kan føle seg veldig alene til tider. Det er en ting. Man har ikke den jentegjengen som passer veldig på. Så man er veldig alene med guttene, men jeg har ikke noe problem med å snakke om hvordan jeg føler meg, sier Armin riefenslav.
Les også: hvordan har studenter det?
Psykolog Jens Tennebø Jensenius mener at holdningene blant menn er i endring. Yngre menn er i dag mer åpne for å søke hjelp enn tidligere generasjoner, og flere tar kontakt med psykiske helsetjenester. Likevel påpeker han at mange menn fortsatt foretrekker å håndtere problemer gjennom handling fremfor samtale, og derfor kan være mer avventende til terapi og medisiner.
Han peker på at Angst og depresjon er de mest utbredte psykiske lidelsene både blant menn og kvinner, men kvinner rapporterer oftere slike plager, mens menn oftere sliter med rusproblemer.
Jensenius fremhever at det ikke nødvendigvis er negativt at menn ønsker å gjøre noe aktivt for å hjelpe seg selv, men understreker at samtaler og profesjonell hjelp ofte kan gi enkle verktøy som gjør en stor forskjell. – Det er bedre å oppsøke hjelp én gang for mye enn én gang for lite, sier han, og legger til at små tiltak ofte kan være nok til å gi folk bedre mestring i hverdagen.
Hans forteller at mange menn er lært opp til å klare seg selv, også når det egentlig ikke går. For ham tok det lang tid før han forsto at det han slet med, ikke kunne løses alene. Han mener dette er et gjennomgående mønster blant menn: ønsket om å være sterke kan bli en barriere for å søke hjelp.
Han peker også på at menn ofte prøver å håndtere psykiske utfordringer gjennom handling heller enn samtale. For noen kan det fungere, men Hans understreker at det blir farlig når man avviser hjelp fullstendig. Han har selv opplevd å miste nære venner som ikke orket eller ville ta imot hjelp, og mener det sier noe om hvor alvorlige konsekvensene kan være.
For Hans har både kunst og tro vært viktige verktøy i bearbeidingen av traumer og tap. Samtidig er han tydelig på at profesjonell hjelp var avgjørende. – Det er ikke nok å bare «ta seg sammen», sier han, og understreker at menn, like mye som kvinner, trenger å bli sett og hørt.
I dag håper han at det å dele sin historie kan gjøre det litt lettere for andre menn å be om hjelp før det er for sent.
Hans i godstolen
Hans i godstolen
Built with Shorthand